Å ikke vite hvor ungen befinner seg er alle foreldres mareritt. Minuttene og timene i uvisshet oppleves som uendelig lange. De verste tankene kommer opp i hodet ditt, tanker du ikke vil tenke. Hvis barnet ikke kan passe seg for biler og andre farer, og kan ikke engang kan svare når noen roper, er foreldrenes redsel enda større og uutholdelig.
Barn med autisme stikker av i langt større grad enn søsken uten diagnose (27% mot bare 1%, dette gjelder i 8-11-årsalderen). Blant barna som hadde stukket av i USA, hadde hele 24% vært utsatt for drukningsfare og 65% for trafikkfare. Les mer om forskningen her (på engelsk).
Det er ingen grunn til å tro at tallene er særlig lavere her i Norge. Vi må gjøre alt vi kan for å unngå at flere familier opplever situasjoner som disse:
«Gutt funnet livløs i innsjø – døde»
«16 årig autist savnet fra institusjon»
«Fant 11-åring stående på Glomma-isen«
Autismeforeningen i USA har utarbeidet en oversiktlig plan rettet mot omsorgspersoner, for å unngå og håndtere episoder med avstikking. Både tilsyn, sikkerhetstiltak og trening/opplæring er viktig, men trinn én er å forstå atferden. Det er det vi skal fokusere på i denne artikkelen.
Dette er kun til generell opplysning og kan ikke erstatte profesjonell rådgivning
Det finnes flere typer avstikking/vandring i følge The Big Red Safety Toolkit. En episode kan være en blanding av forskjellige typer, og en person kan ha hatt forskjellige typer episoder.
1. Oppsøkende atferd. Personen har et mål – nemlig et sted eller en gjenstand som han/hun er sterkt interessert i. Mange oppsøker vann, og drukningsfaren er stor. Avstikking kan begrenses ved å gi personen regelmessige muligheter til å dyrke interessene sine på en trygg måte.
2. Unngåelsesatferd. Avstikking utløses av en ubehagelig eller overstimulerende situasjon. Angst, redsel eller overfølsomme sanser står ofte bak. Personen kan også reagere sterkt på en bagatellmessig nedtur fordi dagens stressbelastning har vært for stor. Avstikking kan begrenses ved å unngå situasjoner som er for vanskelig, særlig når personen allerede er sliten. Prøv å identifisere hva som har vært vanskelig – f.eks. støy, visse matlukter, insekter, krav mm. Vær ekstra oppmerksom neste gang dere befinner dere i en lignende situasjon.
3. Nattevandring. Mange personer med autisme har søvnvansker. De vandrer fordi de ikke er trøtte – de er heller sultne, tørste eller rett og slett leie av å ligge i senga. De tror kanskje det er morgen allerede. Vandring kan begrenses ved å ta tak i søvnvanskene. Det er også lurt å snakke med kommunens ergoterapeut om behovet for en spesialseng, sengevakt, dørvakt, alarmmatte eller andre hjelpemidler. Personen kan også sove i en t-skjorte eller genser hvor det står «Hvis jeg er ute uten tilsyn ring tlf…»
4. Desorientert vandring. Noen personer sliter med å orientere seg på ukjente steder. Andre klarer ikke å følge godt nok med i overgangssituasjoner eller på uoversiktlige steder. Personen trenger kontinuerlig tilsyn – det er ikke nok at «alle» holder litt øye med personen. Autismeforeningen anbefaler «tag you’re it»-systemet (som i barneleken «sisten» er det alltid en person som «har ‘n»). En leiesele til håndleddet eller en ryggsekk med innebygd sele kan være lurt.
5. Atferd utløst av kjedsomhet. Noen vandrer fordi de kjeder seg og blir distrahert av noe de ser. Andre vandrer fordi de synes det er morsomt når de voksne løper etter. Det kan bl.a. være lurt å trene på stopp-regelen, bruke sosiale historier osv. Les mer om sosiale historier i Nordvoll skoles metodehefte.
Til slutt:
Pårørende, barnehage/skolen og tjenesteytere bør snakke sammen om avstikkingsproblematikk for å dele erfaringer og skape en felles forståelse. Mål og tiltak for å begrense avstikking bør stå i personens individuelle plan eller i en egen trygghetsplan. Husk at du kan be om veiledning fra PPT eller få barnet henvist til BUP/Barnehabilitering.
Denne artikkelen ble skrevet i mai 2014 men oppdatert med nye linker i 2022.