Psykisk helse er fylkeslagets satsningsområde i 2014. Når man har autisme/Asperger og stadig vekk opplever nederlag er veien kort til engstelige og deprimerte tanker. Denne artikkelen inneholder relevante sitater fra «Prosjekt Rosie,» en roman som er både morsom og alvorlig og som gir oss innblikk i hvordan det kan være å leve med Asperger syndrom.
«Prosjekt Rosie» handler om en fiktiv mann ved navn Don Tillman (jeg-personen i romanen). Don har sterke symptomer på Asperger syndrom men ingen diagnose ennå – bare en vond livshistorie. Ta for eksempel 21 årsdagen, da onkelen holdt en sårende tale foran slekt og venner. Don tenkte seg tilbake:
«[Talen var] en detaljert redegjørelse om alle mine mangler, og all flauheten og smerten de hadde forårsaket i årenes løp. Problemets kjerne, så vidt jeg kunne bedømme, var at jeg var en stereotyp datanerd. Følgelig bestemte jeg meg for å forandre meg.» (side 213)
Han klarte å forandre seg til en viss grad. Nå nærmer han seg 40 år. Han underviser i genetikk, er veltrent og er en førsteklasses kokk. Likevel har livet vært fylt med nederlag. Og det har vært ingenting han kunne gjøre med det. Han beskrev maktesløsheten slikt:
«Ingenting kunne forandre feilen i hjernen min som gjorde meg uakseptabel […] Jeg kunne dritmasse om så mangt, men klarte likevel ikke å fikse meg selv.» (side 309 og 315)
Som så mange single menn og kvinner følte han seg utenfor fordi han ikke hadde en kjæreste. Da han traff Rosie og hun ga ham telefonnummeret føltes det for godt til å være sant:
«Jeg hadde fått midlertidig innpass i en kultur jeg hadde følt meg utestengt fra. Selv om det var fornuftig og logisk at Rosie skulle gi meg en måte å kontakte henne på, hadde jeg en irrasjonell følelse av at når jeg først ringte, så ville det plutselig gå opp for henne at hun egentlig hadde begått en feil.» (side 87)
Han følte seg utenfor også som professor, særlig da han fikk klar beskjed av sjefen (dekanen) om å skjerpe seg. Han reflekterte over den vonde beskjeden på vei hjem fra jobben:
«Mens jeg syklet hjemover ble jeg oppmerksom på en ubehagelig stramming i brystet. Jeg skjønte at den måtte være en fysisk reaksjon på dekanens råd. For klarte jeg ikke å ‘passe inn’ i et vitenskapelig fakultet, passet jeg virkelig ikke inn noe sted.» (side 103)
Ett av Dons hovedutfordringer har vært å tolke sine medmennesker riktig. Men han hadde en logisk forklaring – man blir jo ikke en god menneskekjenner av å se på tv som han innrømmet . Som han sa:
«Jeg hadde lite kontakt med folk utenfor det akademiske miljøet, og hadde formet mine forestillinger om resten av verden primært gjennom å se på filmer og tv som barn. Jeg forsto at karakterene i ‘Lost in Space’ og ‘Star Trek’ sannsynligvis ikke var representative for menneskeheten generelt. Og Rosie kunne unektelig ikke kategoriseres innenfor en stereotype barpikerolle. Sannsynligvis var mange av mine andre antakelser om mennesker også feil. Dette kom ikke som noen overraskelse på meg.» (side 114)
Og andre mennesker klarte heller ikke å tolke ham riktig:
«Nå tror jeg at så å si alle problemene mine kan tilskrives en hjerne som er konfigurert på en annen måte enn hos et flertall av menneskeheten. Alle de psykiatriske symptomene bunner i dette, ikke en underliggende sykdom. Selvfølgelig var jeg deprimert. jeg manglet venner, sex og et sosialt liv fordi jeg var inkompatibel med andre mennesker. Intensiteten min og evnen til å fokusere ble feiltolket som mani. Og hangen til å organisere fikk merkelappen tvangslidelse.» (side 212)
Etter hvert skjønner Don at han har Asperger syndrom:
«Så hadde jeg brukt hele livet fram til i kveld, tilnærmelsesvis et halvt liv, for å klare å se meg selv relativt klart. […] «Jeg var satt sammen på en annen måte. En av sammensetningens kjennetegn var at jeg hadde problemer med å føle empati. Dette problemet er veldokumentert hos andre og er faktisk ett av de definerende symptomene på autismespekteret.» (side 314 og 316)
Etter hvert skjønner han også at han ikke behøver å fikse seg selv. Selv om han ikke alltid reagerer «riktig» når andre sliter, er han helt klart en god venn. Og selv om han ikke gråter av triste, romantiske filmer kan han helt klart være en god kjæreste.
Til videre lesing:
«Bokanmeldelse: Prosjekt Rosie.»
«Ring og få hjelp: psykiske vansker»
«Viktig å vite om depresjon»
«Nytt om depresjon»
«Selvskading og selvskadende atferd»