 Et medlem skriver:«En tanke som opptar meg er hvor vanskelig det er for mange foreldre å orientere seg i jungelen av tilbud og tiltak som finnes og hvor nedverdigende det noen ganger å bli konfrontert med «hjelpeapparatet». Jeg har i min hverdag som lærer møtt mange forskjellige mennesker. Noen ærgjerrige, noen som tar livet med ro, noen som er flinke til å skrive, noen som er flinke til å regne, noen er praktikere og noen teoretikere. Mennesker finnes i alle former og avskygninger. «Noen ganger så tenker man som lærer at det er urettferdig hvordan det samfunnet ser som goder er fordelt. Hvorfor legges det så enorm vekt på de teori? Hvorfor tilpasses ikke hverdagen bedre til hver enkelt? «Etter noen år på ungdomsskolen så forsvinner elevene og neste gang man møter dem igjen er kanskje rollene helt byttet om. Den teoretiske eleven har valgt studiefag som vanskelig gir jobb og lever nå en usikker tilværelse fra hånd til munn, mens den svake eleven er ferdig som snekker og er fornøyd med både bankkonto og livet forøvrig. Den eleven som slet mest på skolen er blitt en mønsterborger inntil kanskje urettferdigheten rammer på nytt. «Hva skjer med praktikeren og teoretikeren når de får hver sitt barn med en usynlig funksjonshemning? «Heldigvis er begge to gode omsorgspersoner og barna får flotte oppdragelser slik de fleste barn gjør, men det blir ett skille. Kampen om barnas resurser blir utført på teoretikerens hjemmebane. For praktikeren derimot må han på nytt møte opp på en bortebane som han hater og han må spille mot motstandere som ofte snakker et helt annet språk. Ja, selv teoretikeren har problemer med å få et oversiktsbilde av spillet fordi så mange nye momenter er innført. For praktikeren er det ikke bare nye momenter, men også et gjensyn med gamle fiender som han aldri før har overvunnet. Han som kanskje følte at han taklet samfunnet og dets krav ganske bra selv om starten hadde vært vanskelig, blir satt tilbake til start av noen som skal uttale seg som fagpersoner og som bruker et språk det er vanskelig å forstå. «Hvor viktig er det ikke for fagpersoner å møte hver enkelt på ett sted som gjør at man ikke ydmykes? «Jeg kan huske tilbake til starten av mitt barns historie med utredninger og møter i hopetall. Jeg anser meg selv som ganske teoretisk belest så jeg ligner nok heller teoretikeren. Likevel møtte jeg daglig på nye ord som ingen tok seg tid til å forklare. I dag tror jeg at jeg hadde eksplodert hvis jeg hadde hørt ordet ‘kognitiv’ brukt så mange ganger uten forklaring. «For en stund siden møtte jeg én av disse praktiske elevene mine på butikken og vi ble stående å prate. På en eller annen måte kom vi inn på bøker og hans opplevelse av den skriftlige verden. Han sier ‘det er ikke det at jeg rent teknisk ikke klarer å lese en bok, men tiden det tar på få med seg forståelsen er alt for lang og tøff til at jeg utsetter meg for det. Dersom jeg trenger det i jobben min utfører jeg det ofte nok til at det sitter i hodet og fingre, så det blir lite lesing. Jeg har likevel et flott liv og er fornøyd sånn som jeg har det». Hva hvis han måtte lese og høre ordet ‘kognitiv’ dagen lang uten å få en forklaring. Han vet egentlig bedre enn meg hvor mye det betyr at noen tar seg tid til å forklare. «Dette er urettferdigheten som mange møter i møte med hjelpeapparatet og som jeg mener må bekjempes med nebb og klør. Hvordan kan vi alle være med å bekjempe denne urettferdigheten? Hva kan vi som har vært i gjennom mølla gjøre for å hjelpe både teoretikeren og praktikeren på best måte?» – Skrevet av en anonym forelder. Fylkeslaget takker for et velskrevet og tankevekkende innlegg. |