Hvorfor valgte du å skrive bok om skolevegring og hva er det med dette “mysteriet”, som har fanget din interesse?
– Det var vel medforfatter Gaute Brochmann som ringte meg en dag og spurte rett fram: Hva kan grunnen være til at flere unge ikke klarer å gå på skolen?
Det er flere forhold som er interessevekkende: skolen fremstår jo ved første øyekast som mer human og inkluderende enn da vi selv gikk på skolen på 1980- og 90-tallet. Og hvert fall i de politiske visjonene heter det at Norge skal ha «verdens beste skole»; så da er det jo paradoksalt at færre orker å være der.
Hva var det mest overraskende dere oppdaget under arbeidet med boken?
– Det mest overraskende var hvor mye skolen har endret seg siden vi selv gikk der noen tiår tidligere. Det vi og mange fra vår generasjon forbinder med skole er jo en saga blott; eksempelvis tre timers skoledager – det er historie, ikke minst om man går på SFO eller AKS. Og kateterundervisning der elevene sitter ved pultene sine og følger med eller titter drømmende ut av vinduet er det blitt mye mindre av som følge av idealet om elevmedvirkning og aktiv læring.
Nå skal elvene opp og fram og sammen, og jobbe med ulike prosjekter. Jeg tror det er underkjent hvor mye kommunikativt og sosialt krevende det er for mange, og som gjør at en del ikke orker.
Boken peker på at skolevegring har økt betydelig de siste årene. Hva mener dere er de viktigste årsakene til denne økningen?
– Skolevegring eller skolefravær som de fleste kaller det nå er et sammensatt fenomen, og det er sjelden eller aldri en årsak til at det er blitt vanligere. Men i mange saker er mobbing eller utestenging involvert. I en god del av sakene er det også barn og unge som er såkalt nevrodivergente og har diagnoser som autisme, ADHD og Tourettes syndrom som er involvert, som av ulike årsaker strever, eksempelvis som blir overeksponert for inntrykk i løpet av skoledagen. Skolen er jo vokst ut i omfang de siste tiårene, og spesielt for elevene som også går på SFO eller AKS, og i tillegg har fritidsaktiviteter flere dager i uken, så tror jeg noen ganger det kan bli for mye.
Er det rimelig å legge hovedansvaret for å løse ufrivillig skolefravær på skolen, eller bør foreldre og samfunnet generelt ta en større del av ansvaret?
– Alle må jo ta sin del av ansvaret, men som vi skriver i boken så ligger løsningen på ufrivillig skolefravær i skolen. Ikke fordi skolen har mest skyld, men det er det eneste feltet hvor en målrettet, strukturell endring er mulig.
Skolevegring blir ofte sett på som et individuelt problem, heller enn et samfunnsproblem. Hvordan kan vi endre narrativet rundt dette i den offentlige debatten?
– Jeg opplever jo at forståelsen er i ferd med å bedre seg noe. Det virker på meg at man både fra forskerhold og praktiker siden som retter inn tiltak har beveget seg fra å betrakte «skolevegring» som et resultat av problematiske sider ved det enkelt barn eller hjem, til å forstå det som et uttrykk for en beskyttelsesrespons fra barnets side, eller en protest, mot å være i en hverdag og et miljø som ikke er bra for dem.
Problemet er vel ofte at det er vanskelig å endre et system, og derfor blir ofte svaret at individet skal tilpasse seg kravene. Men om skolen produserer stadig flere individer som ikke makter å gå på skolen, blir man etter hvert nødt til å se på systemet slik det er i dag også.
Hva vil dere si til foreldre som står i denne situasjonen og ikke vet hva de skal gjøre?
– For de enkelte foreldre som står i denne situasjonen så er vel gjerne det første rådet å få en best mulig oversikt over situasjonen og omfanget, og ikke minst få klarhet i hva grunnen kan være til at barnet ikke vil gå på skolen. Og samtidig få etablert en raskest mulig dialog og samarbeid med skolen om situasjonen.
Hvis dere skulle gi én anbefaling til norske skoler for å redusere skolevegring – hva ville det vært?
– Da ville det vært at man hadde færre elever per voksen, slik at den enkelte ansatt i skolen hadde langt bedre forutsetninger for å se og følge opp hvert enkelt barn. Jeg tror det stadig er en undervurdert faktor når det kommer til mistrivsel i skolen.
Skolevegring, eller ufrivillig skolefravær, er et komplekst fenomen som berører både elever, foreldre og skolesystemet som helhet. Som Madsen understreker, finnes det ingen enkel løsning, men én ting er tydelig: Skal vi redusere ufrivillig skolefravær,må vi begynne med skolen. Ved å rette blikket mot skolens strukturer og hvordan hverdagen legges opp, kan vi kanskje komme nærmere en forståelse – og bedre løsninger for de som sliter.