Utvalgets mandat inkluderte også en vurdering av ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse av forvaringsdømte til plassering i institusjon eller kommunal boenhet. I tillegg til en vurdering av hvordan ivaretakelsen av rettigheter til innsatte bør vurderes mot samfunnets behov for å forebygge kriminalitet. Samlet handler dette om hvordan strafferettslige reaksjoner og helserettslige tiltak kan innrettes for å sikre både samfunnsvern og omsorg for den enkelte.
Utvalget har kommet med en rekke tydelige anbefalinger for å bidra til å bedre håndteringen av strafferettslige særreaksjoner og ivaretakelsen av innsattes helse. Utvalget har vært opptatt av at det er personer i fengsel med stort lidelsestrykk. Et avgjørende punkt er styrking av samhandlingen mellom helsetjenester og kriminalomsorg. Her har Utvalget pekt på behovet for bedre samarbeid mellom fengslet, spesialisthelsetjenesten og kommunene for å sikre et helhetlig og trygt tjenestetilbud til innsatte eller domfelte. Videre er det også en tydelig anbefaling om å styrke kapasitet og ressurser både innen kriminalomsorgen og spesialisthelsetjenesten.
Utvalget legger til grunn at kriminalomsorgen har marginale ressurser og at det allerede er fremlagt god dokumentasjon på behovet for økte ressurser på flere områder for å kunne ivareta de samlede oppgavene. I Utvalgets anbefalinger argumenteres det også for å øke kapasiteten i spesialisthelsetjenesten, slik at domfelte får bedre behandling ved innleggelser og vurderinger knyttet til psykisk lidelse. Det er også fremmet at kommunene bør få bedre muligheter for å ivareta samfunnsvernet på en forsvarlig måte. I Utvalgets utredning fremmes også alternative botilbud. Det er foreslått å vurdere alternative botilbud for å sikre bedre behandling, rehabilitering og redusert tilbakefall, samtidig som samfunnsvernet ivaretas. Slike tiltak kan også være til hjelp for domfelte til å få avstand til tidligere rus- og kriminalitetsmiljø. Dette er i tråd med Overordnet plan for sikkerhetspsykiatri, der det anbefales Overgangsboliger og Sikkerhetsboliger. Utvalget står samlet om å sette søkelys på ivaretakelse av innsattes helse. Det trekkes fram behov for å forbedre ivaretakelsen av innsattes helse, spesielt for de med alvorlige psykiske lidelser. Utvalget peker på utfordringer knyttet til isolasjon, utelukkelse og manglende tilgang til nødvendig helsehjelp.
Utvalget fremmer videreføring av dagens «Importmodell», som betyr at de innsatte skal ha samme tilgang til samfunnets helsetjenester, skole eller utdanning og andre kommunale tjenester som andre borgere.
Utvalget har også foretatt en vurdering av særreaksjonene. Utvalget mener at gjennomføringen av forvaring bør bedres. Utvalget viser til Sivilombudets vurderinger om at det har forekommet brudd på menneskerettighetene, samtidig som disse særreaksjonene skal ivareta tilstrekkelig samfunnsvern. Hvor grensen går, balansen her et politisk dilemma. Utvalget har imidlertid i sine anbefalinger lagt til grunn at det er mulig å ivareta hensynet til samfunnsvernet og omsorgen for den enkelte.
Disse anbefalingene er generelle og omtaler ikke særskilt personer med autisme, men Utvalget anerkjenner utfordringer som personer med autisme møter. I Utvalgets utredning vises det til situasjoner der personer med autisme er i kontakt med politi, kriminalomsorg og domstoler. Disse er særlig situasjoner som kan føre til feilvurderinger, misforståelser, manglende tilrettelegging og uheldig tilnærming. Det påpekes at dette kan føre til en svekket rettssikkerhet for personer med autisme. Det erkjennes en til dels manglende kompetanse og forståelse overfor personer med autisme. Det er et betydelig behov for økt kunnskap og innsikt om personer med autisme blant politi, rettsvesen og kriminalomsorg. En manglende forståelse for hvordan autisme påvirker kommunikasjon og atferd kan føre til alvorlige misforståelser under arrestasjon, avhør og rettssaker. For eksempel kan personer med autisme bli feiltolket som ruspåvirket eller lite samarbeidsvillige, noe som kan eskalere situasjoner unødvendig. Utvalget anerkjenner en utilstrekkelig tilrettelegging, der personer med autisme ofte kan ha behov for særlige tilpasninger i møte med rettssystemet, f.eks. tilrettelegging knyttet til kommunikasjon, forutsigbarhet og konkrete rammer. En slik manglende tilrettelegging kan føre til uheldig og vanskelige situasjoner som igjen kan føre til at rettsprosessen påvirkes negativt.
Utvalget har videre identifisert en generell fare for manglende identifisering av personer med autisme. Det er en utfordring at diagnosen ikke er godt nok kjent av alle innen politi, rettsvesen og kriminalomsorgen, noe som kan føre til at nødvendige tilpasninger og hensyn ikke blir ivaretatt. Dette kan resultere i at personer med autisme ikke får tilstrekkelig tilpassing og støtte de trenger gjennom for eksempel en rettsprosess. Videre erkjennes det at det innenfor politi, rettsvesen og kriminalomsorg er mulig behov for økt opplæring og etterutdanning for å kunne møte personer med autisme på en hensiktsmessig måte. Et enkelt tiltak kan i denne sammenhengen være å inkludere mer kunnskap om autisme i pensum til utdanningen for både politi og kriminalomsorgen. Utvalget påpeker også at det for noen er manglende tilpassede tiltak i kriminalomsorgen. Dette sett i sammenheng med at innsatte med autisme kan oppleve at fengselsoppholdet ikke tar hensyn til eller er tilrettelagt for deres behov. Dette kan videre føre til forverret psykisk helse.
Utvalget anbefaler at regionale helseforetak skal etablere egne døgnplasser for habiliteringstjenesten, organisert og drevet av spesialisthelsetjenesten innenfor rammen av psykisk helsevernloven eller med hjemmel i ny relevant lovgivning. Dette forslaget knyttes til at enkelte personer har behov for en mer strukturert, regulert og grensesettende omsorg enn det dagens ordninger innenfor helse- og omsorgstjenesteloven ivaretar. Noen har også vansker som krever kompetanse fra både ordinære habiliteringstjenester og fra psykisk helsevern med særlig kompetanse innen habilitering. Dette sammensatte tjenestebehovet er ofte ressurskrevende, både hva gjelder personell/kompetanse, egnede arealer og varighet av tjenestebehovet. For å lette overgangen mellom tvungent psykisk helsevern på sykehus og å bo i egen bolig, foreslås å utvikle små/mellomstore boligliknende institusjoner innen spesialisthelsetjenesten – eksempelvis i form av overgangsboliger – der det tilbys både utredning og kvalifisert målrettet miljøterapeutisk behandling. Det foreslås også å styrke ambulante funksjoner med slik kompetanse, også for innsatte i kriminalomsorgen med autisme. Målet er at slik behandling over tid (ofte over flere år) kan bidra til at disse personene vil kunne ivaretas innen ordinære omsorgsrammer i kommunen.
Habiliteringsenhetene vurderes først og fremst å kunne gi et bedre faglig tilbud, samtidig som det trolig vil være mer kostnadseffektivt enn dagens individuelle kommunale tiltak. Utvalget foreslår at den nasjonale enheten Sentral fagenhet for tvungen omsorg (ved St. Olavs hospital HF) får et nasjonalt tilleggsmandat for opplæring, utvikling og deling av kompetanse til slike enheter og fagmiljø. På sikt vil dette kunne bidra til at ansvar for oppfølging og omsorg enklere kan overføres til kommunen eller samhandlingstiltak tettere på kommunalt nivå. Dette forslaget gjelder også for personer underlagt dom til tvungen omsorg.
Vi har her forsøkt å gi en redegjørelse for noe av det NOU 2025:2 har beskrevet og som kan knyttes direkte til personer med autisme, og videre andre mer indirekte sammenhenger knyttet til personer med autisme. Utredningen er nå på høring, med frist for innspill satt til allerede 11. august 2025. Det anbefales for alle interesserte parter, inkludert privatpersoner, om å sende inn høringsuttalelse.