Tekst fra: Autisme i dag nr. 1/2025
«Jeg vet hvordan det er å sitte med følelsen av at man er feil, at skolen er uutholdelig, at du prøver alt du kan – men likevel ikke får det til. Jeg har vært den eleven. Målet er å bli læreren som ser dem.»
Tekst: Ruth Gravdal Foto: Marte Oline Dalmo
For Marte Dalmo var ikke skolegangen en enkel reise. Allerede som barn følte hun seg annerledes, men hun forstod ikke hvorfor. Det var først i voksen alder, etter en autismediagnose, hun fikk svarene som forklarte opplevelsene hennes.
I dag jobber Marte som lærer – på samme ungdomsskole hvor hun selv gikk på. Hun brenner for å gjøre skolen til et tryggere sted for elever som strever, slik at de ikke trenger å gå gjennom det samme som henne.
Når skolen blir uutholdelig
Som barn og ungdom var Marte faglig sterk, men det sosiale og sensoriske ved skolen var overveldende. Høye lyder, skarpt lys, uforutsigbare situasjoner og de usagte sosiale spillereglene gjorde skoledagen til en konstant kamp.
«De voksne trodde jeg skulket, men for meg handlet det aldri om latskap eller trass. Det handlet om overlevelse. Å være på skolen kostet meg så mye at jeg til slutt ikke klarte mer.»
Hun begynte å trekke seg unna, ble ofte misforstått av lærere og havnet i konflikt med systemet. Til slutt ble hun en av de elevene som ofte var fraværende fra klasserommet – ikke fordi hun ikke ville lære, men fordi skolen ikke var tilrettelagt for henne.
Feil forståelse, feil tiltak
Som med mange høyt maskerende autister, var det ikke autismen som ble sett – det var de sekundære vanskene. Det ufrivillige skolefraværet ble forklart som personlige utfordringer, ikke som et resultat av at skolesystemet ikke passet for henne.
«Det var aldri noen som forstod hvorfor jeg hadde det sånn. I stedet for å tilrettelegge for mine behov, prøvde samfunnet å fikse meg. Jeg følte meg som et problem som skulle løses.»
Det endte med at hun måtte fullføre videregående som privatist. Senere utdannet hun seg til lærer – en beslutning som sprang ut av et ønske om å være den voksne hun selv trengte i skolen.
Samtidig ser Marte tilbake på skoleårene sine med en erkjennelse av at hun hadde mange flotte lærere opp gjennom årene som virkelig ønsket å hjelpe, men som ikke visste hvordan. Det var ikke mangel på vilje, men mangel på kunnskap og verktøy – «It’s not lack of will, but lack of skill.» Det var ikke lett, verken for henne eller dem, når ingen visste at grunnen til vanskene var at hun er autistisk. Likevel gjorde disse lærerne en stor forskjell. Noen av dem er i dag hennes kolleger, og de har hatt en viktig innflytelse på yrkesvalget hennes.
Hun kjente på kroppen hvor mye en enkeltperson kunne bety – og det var nettopp denne innsikten som gjorde at hun bestemte seg for å bli lærer. For å kunne være for andre det disse lærerne var for henne.
Tilbake i klasserommet – fra pult til kateter
I dag står Marte på den andre siden av kateteret – som lærer ved den samme ungdomsskolen hvor hun selv kjempet seg gjennom skolehverdagen.
«Det er ganske spesielt å jobbe på samme skole hvor jeg en gang følte meg så misforstått. Men det gir meg også en unik mulighet til å se de elevene som strever – de som, slik som meg, faller mellom sprekkene. Min erfaring gjør at jeg ikke bare ser atferden, men forstår hva som ligger bak. Atferd er ikke problemet – det er et symptom på problemet. Jeg vet hvordan det føles å sitte i klasserommet, fullstendig utslitt av å prøve å passe inn.»
Hun vet at det ikke finnes én enkel løsning på ufrivillig skolefravær. Men hun vet også at å bli sett, forstått og møtt med riktige tiltak kan utgjøre en stor forskjell.
«Jeg kan ikke endre fortiden min. Men jeg kan bruke den til å gjøre skolen til et bedre sted for andre.»
En norsk studie viser at 43 % av autistiske elever sliter med ufrivillig skolefravær, og mange faller ut av skolesystemet helt. Dette handler ikke om enkeltsaker – det handler om systemsvikt.
«Det er ikke barna som feiler – det er systemet som ikke er laget for dem. Når skoledagen skaper stress for enkeltbarn, blir det en barriere som fører til ekskludering.»
Men skolen er mer enn et system – den består av menneskene i den.
«Jeg snakker ofte om hvor viktig det er at skolen tilpasser seg elevene – men det samme gjelder for arbeidslivet. Jeg vet at ikke alle autister er like heldige med arbeidsplassen sin, og det gjør meg ekstra takknemlig for at jeg får være en del av et kollegium hvor jeg føler meg velkommen, hvor jeg blir respektert for måten jeg fungerer på, og hvor jeg får rom til å være meg selv. Når jeg ser hvordan noen av mine kolleger møter elever, ser jeg den forskjellen enkeltpersoner kan gjøre – og jeg vet hvor mye det betyr.»
Ved å revurdere hvordan skolen er organisert, kan vi avdekke slike barrierer og skape en inkluderende skole – i stedet for en som skyver elever bort. Som enkeltlærer er det begrenset hvor mye man kan endre, men man kan bruke sin stemme, sine erfaringer og sitt perspektiv til å sette lys på problemene.
«Det er slik endring starter – med noen som tør å si ifra og løfte fram de stemmene som ellers ikke blir hørt.»
En stemme for endring
Marte er ikke bare lærer – hun er også en tydelig stemme i arbeidet for en skole der nevrodivergente elever ikke må tilpasse seg på bekostning av seg selv. Med sin erfaring, forskning og formidling jobber hun for et skolesystem som ikke krever at autister må maskere seg til utmattelse for å klare hverdagen.
«Vi må slutte å forvente at elever skal tilpasse seg en skole som ikke er laget for dem. I stedet må vi lage en skole som faktisk passer for alle.»
I år ga hun ut diktboken Vidunderbarnets fall, en samling tekster som setter ord på erfaringene rundt det å vokse opp som autist uten å vite det – og om hvordan det føles å alltid måtte prøve å passe inn i en verden som ikke er tilpasset deg. Boken har allerede berørt mange og bidrar til å skape en større forståelse av hvordan maskering og utenforskap påvirker autistiske mennesker.
Hennes reise fra elev med ufrivillig skolefravær til lærer, forfatter og foredragsholder har gjort henne til en sentral stemme for endring. I år ble hun nominert til SPISS-prisen, en utmerkelse som deles ut til personer som har gjort en betydningsfull innsats for autister og autismefeltet i Norge. Stemmegivningen er åpen frem til 20.mars, og du kan stemme ved å sende en e-post til post@spiss.no med navnet på den kandidaten du ønsker å stemme på. Husk å skrive «Min vinner» i emnefeltet. Les mer om prisen og de nominerte på SPISS sine nettsider.
I tillegg til å være lærer og forfatter, er Marte også en aktiv fagperson i autismefeltet. Hun sitter i faglig råd i Autismeforeningen og jobber med en masteroppgave som undersøker hvordan fagpersoner ofte misforstår maskering som høy fungering – og hvilke alvorlige konsekvenser dette har for tilrettelegging, skolefravær og psykisk helse.
«Dette handler ikke bare om trivsel – det handler om liv og helse. Autister har i snitt en levealder på 54 år, og risikoen for selvmord er over sju ganger høyere enn i resten av befolkningen. I en studie av voksne med papirdiagnosen Asperger-syndrom svarte 66 % at de har hatt selvmordstanker, og 35 % har enten planlagt eller forsøkt å ta sitt eget liv. Tenk litt på det. Hvis du er i et rom med tre autistiske personer, er sjansen stor for at én av dem har prøvd å ta sitt eget liv. Det er ikke å være autistisk i seg selv som skaper disse tallene, men et samfunn som ikke er tilpasset oss.»
Som foredragsholder løfter Marte frem stemmene til de som blir oversett – særlig de høyt maskerende autistene, som ofte misforstås som høyt fungerende og dermed ikke får den støtten de trenger. Hun deler sin historie, men også den systemiske problematikken bak – hvordan skole og helsevesen ofte feiltolker og overser autisters behov.
«Vi kan ikke akseptere at en hel gruppe mennesker blir neglisjert til den grad at de har en dramatisk redusert levealder og skyhøy risiko for selvmord. Vi må gjøre noe – og vi må begynne nå.»
Tallene nevnt i artikkelen er basert på forskning som har undersøkt autisters levealder, skolefravær og selvmordsrisiko.
Her er kildene til disse funnene:
Cassidy, S., Bradley, L., Shaw, R., & Baron-Cohen, S. (2014). Risk markers for suicidality in autistic adults. Molecular Autism, 5(1), 16.
Hirvikoski, T., Mittendorfer-Rutz, E., Boman, M., Larsson, H., Lichtenstein, P., & Bölte, S. (2016). Premature mortality in autism spectrum disorder. The British Journal of Psychiatry, 208(3), 232-238.
Ellen Kathrine Munkhaugen, Elen Gjervik, Are Hugo Pripp, Eili Sponheim og Trond H. Diseth, «School refusal behaviour: Are children and adolescents with autism spectrum disorder at a higher risk?», Research in Autism Spectrum Disorders, 41–42, 2017, s. 31–38.