En annerledes oppvekst
– Jeg kopierte andre for å passe inn, forteller Stine.
– Mimikk, ordvalg, kroppsspråk. Jeg var som en klegg, klamret meg til de jeg ville være som. Men inni meg kjente jeg meg så annerledes. Det føltes skamfullt, nesten stygt. Jeg var redd for å bli avslørt, men visste egentlig ikke hva jeg var redd for å avsløre.
Barndommen og ungdomstiden var preget av ensomhet, følelsen av å ikke passe inn, og lav forståelse fra omgivelsene. Skolen ble et vanskelig sted, og følelsen av utenforskap vokste seg sterk.
– Utenforskap betyr ensomhet for meg, sier hun stille.
Når hun ser tilbake, er hun tydelig på hva som kunne gjort en forskjell:
– Skolen burde tatt meg mer på alvor. Ikke si at jeg skal «psyke meg opp» eller «flire det bort», forteller hun.
Et arbeidsliv med usynlige hindre
Selv om Stine alltid har vært motivert og kunnskapsrik, slet hun med å finne sin plass i arbeidslivet.
I 19 år var Stine en del av NAV-systemet, uten å komme i varig arbeid. I stedet ble det utallige praksisplasser som arbeidstrening og midlertidige løsninger som aldri førte henne helt inn.
Arbeidstrening tilbys personer med lite arbeidserfaring eller redusert arbeidsevne, og innebærer opplæring på en vanlig arbeidsplass, tilpasset individuelle behov. Men for Stine ble det gjentagende og lite meningsfylt.
– Jeg har jo stilt meg selv spørsmålet om hvor mye arbeidserfaring man trenger. Arbeidstrening er jo fint for de som ikke forstår at du må ha på rene klær, som ikke forstår at du skal gjøre de oppgavene du skal gjøre, at du må møte opp i tide. De kan trenge arbeidstrening, men jeg har aldri hatt noen utfordringer med det. Jeg er arbeidsom og kan spilleregler og kutyme. Jeg opplevde “arbeidstrening” på grensen til det infantiliserende, forteller Stine.
NAV-systemet ble i seg selv en stor belastning. Stine beskriver et krevende byråkrati med lite forutsigbarhet og stadig nye personer å forholde seg til.
– Jeg måtte fortelle historien min igjen og igjen, og jeg fikk aldri reell medbestemmelse. Samtidig forventet de at jeg skulle være utadvendt, fleksibel og glad i å jobbe i åpne landskap med andre ansatte. Men det er ikke slik jeg fungerer.
Råd til lærere og arbeidsgivere
Når Stine får spørsmål om hva lærere og arbeidsgivere kan gjøre bedre, er hun klar:
– Ha tillit. Ikke bagatelliser. Ikke infantiliser. Se oss som likeverdige. Selv om man er lærer og elev, arbeidsgiver og arbeidstaker, er man først og fremst likeverdige mennesker.
En lettelse å få diagnose
Før Stine fylte 30 år hadde hun ni år med psykolog. Det var først i voksen alder da hun fylte 39 år at Stine fikk diagnosen autisme. Det ble en lettelse.
– Det var som en frikjennelse. Alt jeg trodde var feil ved meg fikk plutselig en forklaring. Jeg var ikke defekt. Jeg var autist.
Diagnosen ga henne nytt perspektiv og styrke til å stå opp for seg selv.
– Jeg sluttet å skamme meg. Nå klarer jeg å be om tilpasninger. Før følte jeg at jeg ikke hadde rett til det. At jeg måtte skjule alt som var vanskelig.
Forfatter med et budskap
Etter at diagnosen ble satt, har livet endret seg. Den konstante omstillingen som NAV krevde av henne og jakten på en stønadsordning er over. Hun er nå ufør og har skrevet boken Innanfor. Utanfor: men alltid autist, en ærlig og innsiktsfull bok som setter ord på hvordan det er å leve med usynlige utfordringer i et samfunn som ofte hyller det ensartede.
– Samfunnet må godkjenne forskjeller. Ikke bare én dag i året hvor man markerer for psykisk helse, men hele tiden. Man må i større grad godta forskjeller: De treige og de sære. Det må være mer enn ord.
Gjennom boken ønsker Stine å skape innsikt og bevissthet hos både beslutningstakere og enkeltpersoner.
– Jeg håper politikerne tenker: Her må vi gjøre noe. Jeg syntes det er drøyt med 19 år med naving, det burde ikke skje. Jeg håper lærere sitter igjen med hvor farlig det er å se vekk og at de vet at det forekommer. Og så håper jeg folk forstår hvorfor diagnosen er viktig.