Bokanmeldelse: «Historien om Vakre Jente»

 
Hvordan er det å leve – og elske – uten å kunne snakke? «Historien om Vakre Jente» er en unik og gripende roman som gir  innblikk i akkurat dette. Romanen ble en New York Times-bestselger og anbefales av selveste Oprah Winfrey. Les vår bokanmeldelse under.
Tittel:                «Historien om Vakre Jente»
Forfatter:          Rachel Simon
Utgivelsesår:    2011 (USA). Oversatt til norsk i 2012.
Forlag:               Silke forlag AS
Pris:                   ca. kr. 129, men du kan spørre etter boka på biblioteket.

Kort oppsummert

Rachel Simon (født 1959) er en prisvinnende forfatter og ettertraktet foredragsholder i hjemlandet USA. Hun har en søster med utviklingshemning og brenner for et inkluderende samfunn.
I «Historien om Vakre Jente» skriver hun innsiktsfullt og komplekst om en døv mann og en autistisk kvinne. De er beskrevet som hele mennesker – ikke som helter eller passive ofre. Rollefiguren Homan er basert på en amerikansk mann som døde på institusjon i 1993, og vi anbefaler å lese mer om ham lengre ned i denne artikkelen. Denne historien fra virkelighet gjør «Historien om Vakre Jente» enda mer uforglemmelig.
Selv om romanen har et deprimerende utgangspunkt i en institusjon for «åndssvake,» handler den først og fremst om håp, livskraft og kjærlighet utenom det vanlige. Historien spenner over flere tiår og flytter fra sted til sted, med nye utfordringer og nye oppdagelser hele veien.
«Historien om Vakre jente» er en hjertevarm og engasjerende bok som er vanskelig å legge fra seg. Den anbefales på det varmeste, både originalen og oversettelsen (tross noen svakheter, se under).

Om romanens innhold

«Historien om Vakre Jente» begynner en stormfull natt i 1968. Martha, en pensjonert lærer, sitter og leser når noen plutselig banker på døra. Det er en mann og en kvinne – kalde, våte og redde. De har rømt sammen fra en institusjon for «åndssvake» og har et nyfødt barn i armene. Etter den natten blir livet aldri det samme.
Selv om mannen og kvinnen er glade i hverandre, kjenner de ikke engang hverandres navn. Mannen heter Homan men han er døv og kan ikke si eller skrive navnet sitt. Derfor kaller alle ham for «Ukjent nummer førtito.» Kvinnen har autisme og heter Lynnie. Men Homans navn for henne er «Vakre Jente.» Han har sett hennes indre skjønnhet, og hun har sett hans. «Historien om Vakre Jente» handler først og fremst deres kjærlighet mot alle odds.
Romanen handler også om veien ut av ensomheten. Martha, Homan og Lynnie føler seg alene, men på hver sin måte. Martha er en gammel barnløs enke som bor alene på et småbruk. Homan har ingen rundt seg som forstår tegnspråk, og Lynnie savner familien som forlot henne på institusjonen.
I løpet av boka blir vi også kjent med Kate, som er en av de snille vaktene på institusjonen. Hun prøver å hjelpe og beskytte Lynnie og de andre jentene, men hver vakt har ansvar for 40 beboere og hun strekker ikke til. Hun har også dårlig samvittighet fordi hun ikke prøver å stoppe alt det grusomme som skjer der:

«Slag og spytting og kallenavn og reimer og beføling [foregår] hver eneste dag, år etter år, beboer etter beboer.» (side 290)

Om autisme i boka

Autisme er ikke nevnt direkte i boka, men Lynnie har klare tegn på diagnosen, blant annet en forsinket språkutvikling, behov for samtaletrening og problemer med å forstå andres handlinger og intensjoner. Hun har også sterkere sanseopplevelser:

«Lynnie elsket lukter. Hun elsket å begrave ansiktet i ullkåpene som lå under sengen. Hun husket til og med at hun hadde lent kinnet inntil morens parfymerte bryst da hun løftet opp Lynnie og sa ‘det kan jeg bare ikke gjøre’ [dvs sende henne på institusjon] (side 32)
«Da hun var liten og kroppen hennes føltes liksom helt løs, likte hun å rulle på hodet, for da så hun masse farger. […] Når hun stanset rullingen, var det som om tankene hennes landet i en annen tid, et annet sted. […] Så mens sedanan kjøre nedover oppkjørselen, rullet hun med hodet helt til hun landet et sted utenfor her og nå.» (side 29)

Som dere ser, skriver forfatteren innsiktsfullt og komplekst om Lynnie. Hun er ikke et passivt offer, men hun er heller ikke en helt. Hun utvikler seg gradvis i løpet av historien.

Om inspirasjonen bak boka

Rachel Simon har, som sagt, en søster med utviklingshemning. Søsteren vokste opp hjemme i en tid da slike som henne ble «satt bort» på institusjon. Da Rachel var 13 år så hun en reportasje om en slik institusjon, hvor 5.000 utviklingshemmede levde under grusomme forhold. Reportasjen om vanskjøtsel på Willowbrook rystet henne og hele USA. Seinere, da hun var voksen og holdt foredrag om funksjonshemmedes vilkår, fikk hun prate med mange tidligere institusjonsansatte, beboere og pårørende. Disse erfaringene var i tankene da hun skrev «Historien om Vakre Jente.»
Men den direkte inspirasjonen for romanen var en sann historie. I 1945 ble en svart gutt funnet av politiet. Han var døv og kunne verken si eller skrive noe om hvem han var. Istedenfor å bli sendt til en skole for døve, havnet han på en institusjon for «åndssvake.» Resten av livet bodde han på forskjellige institusjoner, kjent bare som «John Doe No. 24» (som betyr «Ukjent nummer 24»). Hva slags liv er det, uten navn, uten ord og uten frihet? Som forfatter kunne ikke Rachel Simon endre historie, men hun «ville så gjerne gi John Doe nummer 24 det livet han aldri fikk.» «Historien om Vakre Jente» er det fantastiske resultatet.
Les mer om John Does tragiske historie i New York Times eller i en bok som heter «God Knows His Name: The True Story of John Doe No. 24.”

Om svakheter ved oversettelsen

Hvis du liker å lese på engelsk, velg originalen. Ellers kan du trygt velge oversettelsen. Den har god flyt og nydelige avsnitt, for eksempel:

«Ordene kom til henne som kometer og etterlot seg glitrende haler av glede.» (side 246)

Dessverre inneholder oversettelsen en del feil. Til og med navnet på institusjonen var feil – oversetteren hoppet over de to siste ord i navnet.
Oversetteren hoppet også over noen setninger her og der, for eksempel på side 63. Martha hadde stått og sett på noen barn som hoppet i sølepytter. Plutselig slo det henne at hun aldri hadde sett funksjonshemmede barn som var ute og lekte. Denne viktige observasjonen sto i originalen og viste at Martha var i en endringsprosess, men den manglet i oversettelsen.
En annen detalj som ikke kom frem var hvor lite som ble gjort for å kommunisere med døve Homan. I løpet av alle årene på institusjonen hadde han såvidt sett én eneste fagperson som var tegnspråkkyndig. Dessverre hadde fagpersonen gitt opp med en gang fordi Homan brukte et annet tegnspråk.
Men den verste feilen at oversetteren valgte å skrive «selvvalgt stumhet» istedenfor «selektiv mutisme.» Lynnie hadde ikke valgt å være «stum.» Angst og traumatiske opplevelser hadde tatt fra henne evnen til å bruke de få ordene hun hadde som 8-åring, da familien forlot henne på institusjonen.
 

Verktøykasse for tillitsvalgte

Personvern

Dine data er trygge hos oss. Vi samler kun brukeropplysninger som er nødvendige for å gi deg en god tjeneste. Les mer