Skal alle ha rett til å bo hvor de vil, selv om de trenger hjelp i hverdagen? Ja, både ifølge overordnede statlige mål, FN konvensjonen om menneskerettigheter, helse- og omsorgstjenesteloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. I denne artikkelen kan du lese om alt dette og om trusler mot denne viktige menneskerettighet.
Dette er kun til generell opplysning og kan ikke erstatte juridisk rådgivning.
Overordnede statlige mål
I 1991 ble HVPU-reformen (også kalt ansvarsreformen) enstemmig vedtatt av Stortinget. Hovedprinsippet i reformen var normalisering. Institusjoner for utviklingshemmede ble nedlagt og arbeidet med integrering i lokalsamfunnet begynte. Les mer i «Pendelen svinger tilbake.»
Føringene fra ansvarsreformen står ved lag den dag i dag. Senest i 2010 sa inkluderingsminister Audun Lysbakken følgende i Dagbladet:
«Utviklingshemmede har den samme retten som andre til å bo hvor de vil, selv om de er avhengige av et tjenestetilbud som er mer omfattende enn for andre. Det er utgangspunktet og selve intensjonen i lovverket.»
Menneskerettigheter
I juni 2013 ratifiserte Norge FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Artikkel 19 («Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet») handler om retten til valgfrihet på lik linje med andre innbyggere. Mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til:
- Å bo hvor de vil og ikke i «en bestemt boform» (f.eks. i en kommunal omsorgsbolig istedenfor i eget hjem).
- Å bo med hvem de vil
- Å få tjenester hvor de bor
Samfunnet har en plikt for å tilrettelegge slik at konvensjonen kan etterleves. Les hele konvensjonen her eller i lettlest versjon.
Helse- og omsorgstjenesteloven
Kommunen har en viss frihet til å bestemme hvordan tjenestetilbudet skal være. Likevel er det noen viktige begrensninger, for eksempel:
- Brukermedvirkning. Kommunen er pliktet til å ta initiativ til brukermedvirkning. Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasienten/brukeren. Les mer på side 27 her.
- Brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Er du under 67 år? Og har du et langvarig og stort behov for personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2.6b? Da har du rett til å få slike tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse. Rettigheten er hjemlet i Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d.
- Krav om tungtveiende grunner. I utgangspunkt er kommunen forpliktet til å yte tjenester der brukeren velger å bo. «Dersom kommunen skal kunne kreve at en bruker flytter mot hans eller hennes vilje må det foreligge tungtveiende grunner for dette,» skrev Helsedirektoratet i et brev til fylkesmannen i Oppland. Et eksempel på tungtveiende grunner er at det er umulig eller svært vanskelig å yte forsvarlige tjenester i brukerens hjem. Les mer om adgangen til å sette vilkår på side 44-44 her.
Tips: Alle har rett til å flytte til en ny kommune. Man kan søke om nødvendige tjenester før man flytter, og den nye kommunen er pliktet til å utrede behovet og fatte et vedtak. Les mer på side 10 her.
Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven beskytter personer med autisme/Asperger og andre med nedsatt funksjonsevne. Boligdiskriminering kan ta mange former, for eksempel:
- diskriminerende tekst i en boligannonse
- diskriminerende vedtekter i et borettslag
- usaklig behandling ifb boligsalg eller utleie
- forskjellsbehandling i kommunal forvaltning, f.eks. i Dag Otto-saken.
Les mer i fylkeslagets artikkel «Nei til boligdiskriminering.» Ta kontakt med Likestillings- og diskrimineringsombudet hvis du tror du har vært utsatt for diskriminering eller trakassering.
Trusler mot retten til å bo hvor man vil
I tillegg til diskriminering, finnes det mange trusler mot retten til å bo hvor man vil:
- Boligpolitikk. Den utilsiktede konsekvensen av norsk boligpolitikk er at investeringstilskuddet og momskompensasjonsordningen støtter institusjonsbygging. Ansvaret for Husbankens boligtilskudd og startlån er delegert til kommunene, som ofte nedprioriterer søkere med nedsatt funksjonsevne.
- Press fra kommunen. Når omsorgsboligen står ferdig og er bemannet, ønsker kommunen at alle plassene brukes. For å unngå «sløsing» presses brukeren og pårørende til å akseptere flytting. Bare de mest ressurssterke klarer å stå imot presset, og pårørende mister ofte sin rolle som verge. Se neste punkt.
- Fjerning av «brysomme» verger. Pårørende erstattes av profesjonelle verger som knapt kjenner personene de skal hjelpe, og Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) får henvendelser om cirka 20 slike saker pr. måned. Det er hårreisende at de 20 mest brukte vergene i Hordaland holder styr på livene til over 800 personer, ifølge Bergens Tidende.
- Tvangsflytting. I linken kan du lese om en kvinne med autisme som ble tvangsflyttet helt uten varsel mens hun var på en helgetur til Sørlandet.
- Tidsbegrensede husleiekontrakter. Mange kommunale omsorgsboliger bruker husleiekontrakter med tre års varighet. Kommunen kan velge å ikke forlenge kontrakten selv om beboeren trives der de bor. Kommunen står dermed fritt til å flytte beboeren til et annet sted.
- Brudd på informasjons- og veiledningsplikt. Kommunen plikter å informere om relevante forhold, slik at søkeren settes i stand til å ivareta sine interesser og ta valg. Hvis kommunen påstår at de uten videre kan bestemme hvor du skal bo, handler det om et et klart brudd på denne plikten.
- Omsorg på anbud. En 21-åring med autisme måtte flytte fire ganger de siste årene, skrev Østlandssendingen.
Hvis kommunen gjør det vanskelig å få tjenester der du/brukeren velger å bo, ta kontakt med Pasient- og brukerombudet.
P.S. Tusen takk til Norsk Forbund for Utviklingshemmede, som har mye relevant informasjon på nettsidene sine og som jobber både juridisk og interessepolitisk for å sikre retten til å bo hvor man vil. NFU har bl.a. laget en video med en samling av nettsaker og kommunale saksdokumenter som viser at politikken på feltet ikke er i samsvar med konvensjonen eller nasjonale politiske målsetninger.