Når trøst virker mot sin hensikt

Når trøst virker mot sin hensikt
Gammelt innlegg

Merk at dette innlegget ble publisert for mer enn 5 år siden. Informasjonen i innlegget kan derfor være utdatert.

En mor skrev teksten nedenfor. Hun ønsket å være anonym, og barnet har fått et fiktivt navn. Men følelsene og sorgreaksjonen hun beskriver er både ekte og gjenkjennelig. Hvis du har lyst til å komme i kontakt med kvinnen som skrev dette, kan vi i fylkeslaget videreformidle kontakt med henne. Send en epost til akershus@autismeforeningen.no

 


Du sitter på en stein. Den er akkurat passe stor til rumpa di. Du ser utover. Håret ditt skinner så fint i sola. Det er tykt og brunt. Himmelen med bomullsdotter fyller rommet over deg. Du har ryggen vendt mot meg og sier ingenting. Bare ser. Hva ser du på? Fjorden? Båtene? Eller trærne og fjellknausene? De andre i klassen din leker nedenfor skrenten du sitter på. Ser du på dem, kanskje? De skyter med pil og bue. De utforsker skogen og steinene. De leker med ball og med frisbee. De har det fint; smiler og ler. Du smiler ikke. Jeg ser på deg. Lenge. Jeg venter på at noe skal skje. Det skjer ingenting. Til slutt spør jeg: «Hvordan har du det, Emil?» «Bra» svarer du. Jeg sier: «Jeg synes det ser ut som du er veldig alene, jeg.» Du reiser deg sakte. Går ned til de andre og blir en del av leken. Du er sammen med dem helt til vi skal hjem igjen. Du var 11 år. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Det var første gang jeg ikke bare ante, men visste at noe var forferdelig galt.

Tre og et halvt år senere fikk du diagnosen. Det var ingen overraskelse. Snart to år har gått. Jeg sørger fremdeles. Hver eneste dag sørger jeg. Jeg sørger over det barnet jeg trodde jeg hadde fått, og som jeg mistet. Vil det noen gang gå over? Jeg mener – sorgen.

Kan dere gjette hva andre forteller meg? Jo, at jeg er heldig. Jeg har aldri noen gang vært så heldig som jeg er nå, faktisk – etter at jeg fikk et barn med Asperger syndrom. Det føles ikke akkurat sånn for meg. Men altså, jeg er veldig heldig, mener de, for han har jo en sånn flink lærer. Det har alt å si! Og så heldige vi er da, siden han får hjelp av BUP. Og jammen er han heldig som har dere som foreldre, får vi vite. Noen gjør meg oppmerksom på hvor fint det er at han ikke er av dem som er hardest rammet. 1-0 til dem! Men vet dere hva? Jeg er veldig, veldig lei meg allikevel, jeg. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde hatt en ungdom som var som alle andre. En som ikke satt alene på rommet sitt time etter time, dag etter dag, måned etter måned – en gutt som hadde lyst til å bli med de andre på kino, på fest, ja hvor som helst, egentlig. Og tenk så fantastisk det hadde vært da, om jeg kunne sluppet å finne på alt han skal gjøre for han hver eneste dag – fordi han er ute av stand til å finne på ting på egen hånd. «Har dere bare han?» spør de velmenende jeg møter. «Nei, vi har en gutt til» svarer jeg. Videre samtale om temaet er helt unødvendig. Både over og under linjene lyser det mot meg med fet skrift: Så heldig, at vi har en som er frisk! Litt senere erklærer en av dem med stor tyngde at hun har en sønn som er akkurat som min, for han sitter også mye alene…

Hver gang jeg får høre at det ikke er noen grunn til å være trist, blir det verre – for meg. Er det virkelig ingen der ute som ser meg? Er det bare jeg som er rar? Overreagerer jeg kanskje? Det kunne så klart vært uendelig mye verre. Jeg vet det. Med hodet mitt forstår jeg. Men bak øynene ligger tårene allikevel. For de aller fleste ungdom – og mange andre – synes Emil er en underlig skrue, en raring som de ikke liker og som de ikke har lyst til å være sammen med – eller snakke med. Om ikke lenge begynner Emil på ny skole. Han tror det skal bli bedre. Men ungdom er ungdom. Og Emil er Emil. Han må nok tåle noen flere nederlag på sin ferd gjennom livet. Eller, vel – jeg tror jeg vet hva «de kloke» som krysser min vei vil fortelle meg: ‘Vanskeligheter må vi alle tåle!’ Så sant, så sant! Hvorfor er jeg egentlig lei meg, da? Jeg må være helt rar!

Det har gått snart to år. Vi skal leve med Asperger resten av livet. Blir det noen gang tomt for tårer? Vil jeg noen gang tenke at jeg var heldig – heldig som fikk akkurat Emil? Det kan faktisk hende!

Er det flere der ute som har det som meg?

– Anonym mamma

Top