11. februar 2025

Til Kunnskapsdepartementet,

Autismeforeningen i Norge (AiN) ønsker å anerkjenne det omfattende faglige arbeidet som ligger til grunn for Skjermbrukutvalgets utredning. Her vil vi særlig fremheve arbeidet i kapittel 11 om skjermbruk og barns utvikling, der delkapittel 11.7 gir en innføring i problemstillinger knyttet til målgruppen barn og unge med autismespekterdiagnoser (ASD). Vi finner det også positivt at både positive og negative effekter av skjermbruk drøftes i utredningen, og at anbefalingene vektlegger behovet for tilpasning av rådene til barns individuelle forutsetninger. Målet bør, slik det nevnes i utredningen, være å sikre en «god balanse» i skjermbruk tilpasset forutsetningene til hvert enkelt barn, inkludert barn med ASD.

Samtidig ønsker vi å trekke frem noen momenter i utredningen som, etter vårt syn, fortjener grundigere gjennomgang:

Behov for tydeligere anbefalinger om skjermbruk for barn og unge med autisme

Til tross for at delkapittel 11.7 gir et overblikk over forskningen på forholdene mellom skjermbruk og nevroutviklingsforstyrrelser som autisme, savner vi mer konkrete råd om hvordan skjermbruk best kan reguleres for barn og unge med ASD, både i skole og på fritiden. Her løfter utredningen frem barn og unge med ASD som spesielt utsatt for problematisk bruk av digitale medier, og at de møter større utfordringer med å begrense og regulere egen skjermbruk. På bakgrunn av dette, mener vi det er behov for egne og mer konkrete råd for denne målgruppen.

Utredningen segmenterer sine anbefalinger etter ulike aldersgrupper, og oppfordrer riktignok til tilpasning av rådene etter forutsetningene til hvert enkelt barn. Det nevnes også i delkapittel 11.11 at barn og unge med nevroutviklingsforstyrrelser som autisme vil «ha behov for mer støtte fra foreldre, lærere og andre voksne for å regulere skjermbruken».

Rådene og anbefalingene som gis er imidlertid hovedsakelig av generell karakter. Vi etterlyser derfor mer kunnskap og praksisnære retningslinjer som er spesielt tilpasset de spesifikke behovene til barn og unge med autisme. Som det nevnes i innspill fra Barnelegeforeningen, gir foreldre ofte uttrykk for at de strever med å finne konkrete tiltak for å begrense skjermbruken til sine barn og unge. Denne problemstillingen er også relevant for barn og unge med autisme, som i tillegg har spesifikke utfordringer knyttet til skjermbruk. Tydeligere råd og retningslinjer vil kunne gi foreldre, lærere og andre voksne bedre veiledning i hvordan å tilrettelegge for positiv bruk av digitale medier for denne målgruppen.

Positive bruksområder for skjermbruk og behovet for differensierte tilnærminger

Autismeforeningen mener det også er viktig å fremheve at digitale hjelpemidler kan ha stor nytteverdi for personer med autisme, spesielt i bruk som pedagogisk verktøy eller som støtte for sosial kontakt. Digitale enheter som nettbrett, PC og mobiltelefon er gode verktøy for tilrettelegging i undervisningen, og tilrettelagte læremidler som eksempelvis bøker i DAISY-format (digitale lydbøker) er viktige for mange i vår gruppe. Det samme gjelder verktøy som digitale tankekart, time- og dagsplaner, oppgavelister og smartklokker med påminnelsesfunksjoner, som bidrar til å strukturere informasjon og hverdagslige gjøremål for personer med autisme. At hver elev har sin egen enhet til bruk i undervisningen bidrar samtidig til tilrettelegging uten unødig å synliggjøre behovet for individuell tilpasning.

Her bygger vi også på erfaringer fra pandemien. Til tross for negative læringskonsekvenser for mange barn og unge, kunne man observere at flere med autisme hadde positive erfaringer med hjemmeundervisning. For disse var det enklere å tilegne seg informasjon når de kun måtte fokusere på én skjerm, i stedet for å forholde seg til en mer overveldende klasseromssituasjon.

Vi ser at det i mange sammenhenger gis generelle anbefalinger om begrenset skjermbruk i utredningen. Vi mener derimot at et generelt og ensidig fokus på reduksjon av skjermtid ikke nødvendigvis vil være egnet for alle barn, og kan i verste fall være negativt for barn og unge med ASD.

Mange skoler innfører generelle begrensninger på skjermbruk uten å ta hensyn til at noen elever faktisk er avhengige av digitale verktøy for læring og kommunikasjon. Tiltak som ‘mobilhotell’ eller restriksjoner på digitale enheter i skolehverdagen kan føre til uforutsette negative konsekvenser for autistiske elever. Derfor bør anbefalingene tydeliggjøre hvordan skolene kan balansere skjermregulering med individuell tilrettelegging.

Vi etterlyser derfor mer kunnskap og bedre retningslinjer om hvordan å benytte digitale verktøy i pedagogisk sammenheng for personer med autisme, samtidig som man ivaretar behovet for å forhindre problematisk eller overdreven bruk. Dette inkluderer bruk av verktøy som bidrar til økt struktur i læringen, visuelle fremstillinger og andre støttefunksjoner som fremmer læring og mestring for personer med autisme.

Utredningen løfter også frem dataspill og digitale sosiale plattformer som arenaer som tilbyr støtte og forutsigbarhet i sosiale interaksjoner for personer med autisme. Mange barn og unge med autisme opplever utfordringer med sosialt utenforskap og ensomhet, på grunn av vansker med kommunikasjon og forståelse av implisitte sosiale regler. Disse utfordringene kan blant annet skape barrierer for deltakelse i leker og sosiale situasjoner med andre barn.

Dataspill og digitale sosiale plattformer tilbyr derimot muligheter for sosial kontakt som har tydeligere struktur og regler, og som bidrar til å redusere utfordringer med eksempelvis blikkontakt og kroppsspråk i kommunikasjon. Dette reduserer stress og gir bedre forutsetninger for å utvikle sosiale ferdigheter på egne premisser. Digitale plattformer kan derfor oppleves som mer inkluderende for personer med autisme, samtidig som de bidrar til utvikling av sosiale ferdigheter og skaper trygge rammer for sosial deltakelse. Mange barn og unge med autisme opplever også høy grad av stress på skolen, grunnet stressfaktorer i klasseromssituasjoner og sosiale sammenhenger. For mange av disse vil digitale spill og aktiviteter kunne være en viktig form for avkobling og stressreduksjon i en krevende hverdag.

En grundigere diskusjon av de spesifikke utfordringene personer med ASD møter ifb. skjermbruk

Selv om delkapittel 11.7 inneholder viktige punkter om sammenhengen mellom autisme og sårbarhet for problematisk skjermbruk, savner vi en mer praktisk drøfting av de reelle utfordringene autistiske personer møter i møte med digitale medier. Utredningen ser ut til å vektlegge mulige sammenhenger mellom skjermbruk og autisme på en måte som kan overskygge behovet for konkrete, tilpassede tiltak. Vi mener det er viktigere å fokusere på hvordan skjermbruk best kan tilrettelegges, fremfor spekulasjoner rundt årsakssammenhenger.

Her savner vi blant annet diskusjoner om temaer som sosial eksklusjon og digital mobbing, spesielt i lys av sosialiseringsutfordringene som mange barn og unge med autisme har. Vi ser også behov for en grundigere drøfting av hvordan avhengighetsskapende design og algoritmer i digitale medier virker på barn og unge med autisme. For barn og unge med autisme, som har tendens til å utvikle sterke særinteresser, og som kan være ekstra utsatt for repeterende atferd, vil slike designgrep kunne forsterke deres vansker med å regulere egen skjermbruk. AiN etterlyser mer kunnskap og konkrete anbefalinger om hvordan denne typen problemstilling best kan adresseres for våre målgrupper.

Et helhetlig digitalt kompetanseløft og det offentliges ansvar

AiN støtter utvalgets anbefalinger om et digitalt kompetanseløft for alle som følger opp barnet, inkludert pedagogisk personell i skole og barnehage, samt barnas foreldre. Her oppfordrer vi det offentlige til å ta tydelig ansvar for at både skole og foreldre får god kunnskap om hva som kjennetegner god og dårlig skjermbruk, og at det øremerkes midler og ressurser til å følge opp et helhetlig digitalt løft.

Vi anser det som spesielt viktig at både lærere og foreldre har god digital kompetanse når elever får en enhet på skolen, som også skal brukes hjemme. Da bør skoleeier plikte å undervise og veilede foreldre og foresatte i bruk av digitale enheter, hvordan å regulere skjermbruk, samt hvordan man informerer barn og unge om balansert bruk av digitale teknologier. Det er viktig at skoleeier og skolen her er ansvarsbevisste og følger opp når det stilles eksterne krav til foreldre, som kanskje ikke har tilstrekkelig digital kompetanse til å håndtere et slikt ansvar.

Til slutt bør et helhetlig kompetanseløft også omfatte målrettet veiledning og kunnskap om hvordan skjermbruk best skal forstås og tilrettelegges for barn og unge med autisme. Mange skoler praktiserer allerede tiltak for å begrense skjermbruk, men det er viktig at personale forstår behovene til barn og unge med autisme slik at disse grepene ikke går på bekostning av individuell tilrettelegging eller bruk av nødvendige tekniske hjelpemidler. Her ønsker vi at det offentlige tar ansvar for å sikre at skolene har kunnskapen som trengs for å holde tritt med utviklingene innen digital tilrettelegging for barn og unge med autisme.

Avslutningsvis håper vi at våre innspill kan bidra til å styrke anbefalingene til utredningen, slik at man i enda større grad kan ivareta barn og unge med autisme og deres behov – både når det gjelder å forhindre problematisk skjermbruk og for å sikre konstruktiv bruk av digitale medier for målgruppen. AiN bemerker at foreningen ikke ble invitert til å gi innspill til Skjermbrukutvalget i arbeidet med utredningen, men takker for muligheten til å svare på høringen.

Med vennlig hilsen,

Autismeforeningen i Norge