I anledning Verdensdagen mot selvskading presenterer vi diverse linker om temaet, om alt fra hodedunking til ritualisert selvskading. Dette er kun til generell opplysning og kan ikke erstatte profesjonell rådgivning.
Det gjør vondt å være vitne til selvskadende atferd, enten det «bare» handler om litt biting/slåing eller om personen skader seg til blods. Derfor er det viktig at du som er pårørende eller tjenesteyter får snakke med noen om det. Du kan prate med noen i nettverket ditt, noen i helsetjenesten eller noen med relevant erfaring, f.eks. ved å ta kontakt med Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS). LFSS har også en facebookside.
Hjelp og henvisning
Selvskading trenger ikke være alvorlig eller kronisk for å be om hjelp. Ta problemet opp med andre som har med personen å gjøre, f.eks. på et IP-møte (IP står for individuell plan). Sammen kan dere prøve å finne årsaken og sette i gang egnede tiltak.
En alvorlig selvskadingsepisode og/eller gjentagende egenskadingsepisoder hos barn og unge er grunn til henvisning til spesialisthelsetjenesten. Øyeblikkelig hjelp bør vurderes hvis det er flere forhold som gir alvorlig bekymring. Se side 42 i «Prioriteringsveileder: Psykisk helsevern for barn og unge.»
Selvskading er også nevnt i «Prioriteringsveileder: Psykisk helsevern for voksne» på side 31: «Selvskading er en tilleggsfaktor som kan påvirke alvorlighet og fristfastsettelse innenfor ulike diagnostiske grupper,» f.eks. ved henvisning pga angst/tvang, depresjon, osv. Henvisning ved psykisk lidelse hos utviklingshemmede står på side 43.
Vi kjenner ikke selvskaden før vi kjenner den enkelte personen
I 2009 lagde Tidsskrift for Den norske legeforeningen en artikkelsamling om selvskading, med hele 13 artikler. Asperger og autisme er nevnt på et par sider, men artiklene er ikke diagnosespesifikke.
«Hva er selvskading» (på side 3-7) gir en fin innføring i temaet. Selvskading er delt i fire forskjellige kategorier:
– stereotyp selvskading, f.eks. repetitiv hodedunking
– alvorlig selvskading, f.eks. i psykotisk tilstand
– tvangspreget selvskading, f.eks. hårplukking (trikotillomani) eller hudplukking (dermatillomani)
– impulsiv selvskading med gjentagende ritualer. Det er ofte dette vi forbinder med «selvskadere.»
Artikkelen beskriver selvskadings-funksjoner, f.eks. å dempe selvforakt, kommunisere et ønske om omsorg, eller anklage/straffe omgivelsene. Likevel understreker forfatterne følgende: «vi kjenner ikke selvskaden før vi kjenner den enkelte pasienten.»
Årsaker, sammenhenger og strategier
«Det er grunn til å tro at selvskading er et komplekst fenomen, som involverer en rekke biologiske, psykologiske og psykososiale forhold,» skriver Jarle Eknes. «Selvskading kan ha en rekke forskjellige funksjoner. Det er heller ikke uvanlig at atferden får andre og gjerne flere funksjoner i en senere fase enn i en tidlig fase.» Les mer om årsaker og sammenhenger her.
Eknes sorterer tiltakene i to hovedkategorier:
– Proaktive strategier handler om forebygging – hvordan kan vi redusere eller hindre selvskading?
– Reaktive strategier handler om hva vi kan gjøre når selvskading likevel skjer, f.eks. for å begrense skadeomfanget og bidra til at atferden blir sjeldnere i framtida.
Les mer om tiltak og behandling her. Du kan også lese mer i to av bøkene til Eknes: «Utviklingshemming og psykisk helse» og «Utviklingshemning og habilitering» (kapittel 22 handler om selvskading).
De fleste har bruk for en individuell plan (IP). En IP kan bygges på en visjon for personens fremtid. For inspirasjon, se habiliteringsplanen til en tenåring med autisme, utviklingshemning og tendens til selvskading (biting i hånd, finger mot øye), som står på side 184-206 i linken. Side 189 er mest relevant.
Sansebasert eller kontrollorientert selvskading
Psykolog Bo Hejlskov Elvén deler selvskading i to typer: sansebasert og kontrollorientert. Artikkelen «Selvskade ved autisme» (på dansk, se side 12 i linken) inneholder eksempler på begge typer hos personer med klassisk autisme:
– Oscar skader seg selv for å stimulere sine underfølsomme sanser, mens Ulla skader seg selv for å overdøve smerte (sansebasert selvskading).
– Lise biter seg selv for å avlede egne tanker når hun er stresset og skuffet, mens Lars biter seg selv når glede og andre følelser blir for intense (kontrollorientert selvskading).
Les mer om Hejlskov Elvéns tilnærming til selvskading i boka «Problemskapende atferd ved utviklingsforstyrrelser.» Boka kan bestilles fra Spiss.
Kommunikasjon og kontroll
«Selvskadende atferd – kommunikasjon og kontroll» er en grundig artikkel skrevet av Torill Fjæran-Granum fra Spiss. Hun tar for seg teoretisk grunnlag og forståelse av selvskadingens funksjoner, og forteller om arbeidet med en jente på 13 år med tuberøs sklerose, autisme og behov for alternativ kommunikasjon.
Jentas selvskading ble betydelig redusert gjennom å bygge opp et kommunikasjonssystem for henne og gi henne mer kontroll i kravsituasjoner.
Selvskading ved utviklingshemning
E-læringskurset «Utfordrende atferd» gir en kort oversikt over hva som er viktig å vite om selvskading, både ved alvorlig utviklingshemning og lett utviklingshemning. Du kan også bruke et refleksjonshefte fra Asker kommune. Heftet inneholder caser om etiske utfordringer knyttet til arbeidet med personer med psykisk utviklingshemning, bl.a. utfordringer rundt selvskading.
Selvskading hos personer med alvorlig utviklingshemning har ofte en nevrobiologisk basis, nemlig redusert smerteopplevelse pga avvik i kroppens signalstoffer. Derfor vil behandlingstiltakene ofte være av permanent art. Hensiktsmessige tiltak kan være:
– å endre miljøet og fjerne utløsere
– å endre hvordan omgivelsene reagerer (f.eks. ved utilsiktet belønning av atferden)
– å lære personen nye ferdigheter
Det finnes en viss støtte for effektiviteten av «Dialektisk atferdsterapi» (DBT) ovenfor personer med lett psykisk utviklinghemming. DBT innebærer å lære personen å gjenkjenne egne varselssignaler og utløsende situasjoner.
Selvskadere med deres egne ord
Kun én av disse personene har en autismespekterdiagnose, men det kan likevel være interessant å høre hva de har å si om sine egne erfaringer med selvskading.
Tina Marie (19 år) har Asperger syndrom og hadde en periode med selvskading.
Ida (24 år). Ida fikk diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse etter mange år med selvskading. Linken går til «Idas dagbok,» en 7 minutter lang dokumentarfilm fra VG-TV.
Sofia (26 år). Svenske Sofia Åkerman er sykepleier, foredragsholder og forfatter, men i ungdomstiden sleit hun med selvskading og spiseforstyrrelser. Hun har skrevet to boker om temaet: «Sebrapiken» (en selvbiografisk historie) og «For å overleve» (som kombinerer teori, praktiske råd og eksempler fra egne erfaringer).
Kristin (40 år). Som student begynte Kristin Ribe med selvskading og sleit også med selvmordstanker. I dag er hun kunstner og forfatter. Hun er bl.a. medforfatter av fagboka «Selvskadingens dynamikk» og har skrevet flere artikler om problematikken.
«Pianolærerinnen» er en fiktiv person som driver med selvskading. Boka ble skrevet av nobelprisvinneren Elfriede Jelinek, som var en av Professor Hans Aspergers barnepasienter. Boka ble filmatisert i 2001.
Finn ut mer!
«Bøker og filmer om selvskading.»
«Flickor med autism missförstås ofta.» Kristina Westberg, konsulent i neuro-psykiatri, forteller om sitt møte med en kvinne som var 18 år og drev med selvskading. Kvinnen lever nå et godt liv, men alt hadde vært lettere hvis hun hadde fått en autismespekter diagnose tidligere.