Gleden kom
Gleden forsvant
Alt som er igjen,
Er minner og tårer
som nedover kinnet vårt rant.
Torill Marie Braamark, født 22. februar 1948, sovnet stille inn 13. april 2019.
Vestfold fylkeslag landets eldste fykeslag har så uendelig mye å takke Torill for. Det hadde ikke vært hverken et fylkeslag eller det som nå er kjent som Autismeforeningne i Norge uten Torill. Takket være Torill og en håndfull foreldre som i 1972 bestemte seg for å blåse liv i den livløse landsforeningen. De trengte nettopp en så unik person som Toirll,- enmer hjertevarm og engasjert fagperson skal man leite lenge etter. Torill gav av sin tid og sin kunnskap, hun brant for at de med autisme skulle få god nok opplæring, og riktig opplæring, bli sett og hørt og sist og ikke minst bli inkludert på lik linje med alle i samfunnet. Men da skal de oppføre seg på lik kinje med alle oss andre også. Hun hadde ne så fantastisk god måte å formidle dette på, hun sa . de skal inkluderes på lik linje med andre, men da skal de oppføre seg sikkelig, husk på at autismediagnose er en forklaring på måter å reagere på, – det er overhodet ingen unnskyldning for dårlig oppførsel, da får vi bare trene litt mer.
Torill har vært med i fylkeslaget i en «menneskealder». Torill var på en måte en ryggrad i vårt fylkeslag, hun har sittet i styret i flere omganger, og siste runde i styret varte vel opp imot 15 år. Hun gikk inn fra valgkomite til studieleder.
Torill kunne trolbinde tilhørere når hun holdt foredrag og tiden gikk så alt for fort, hun tok seg tid til å lytte, tid til å svare. Å tenke tilbake på planlegging av kurs med Torill får frem gode minner og smil, standard sprøsmpl var hvorf lang tid får vi da? OM ingern setter en tid ja da prater vi hele dagen om temaet. Hun kunne gjerne prate en hel dag om forskjellige tilnærmingsmetoder for å nå inn, og for at de med autisme skulle få det best mulig.
I 2015 nominerte vi i fylkeslaget Torill til æresmedlem, og på jubileumsfeiringen i september 2015 ble hun utnevnt til æresmedlem. Dette var hun over hode ikke forbredt på og hun ble regelrett sjokka, å få se ansiktsuttrykket og høre kommentaren: «næmenn å har dere gjort nå da? Er dere spenna gærne? Jeg har vel ikke gjort noe spesielt ? når det gikk opp for henne at det ar hun som ble æresmedlem, det er et minne som alltid vil være brent fast i hjertene våre.
Torill har nemlig gjort neo spesielt, hun har vært med fra starten, hun har vært med på å starte det som var sommerseminarene, hun har vært med på å «redde Glenne» i mer en en omgang og når omstruktureringer har truet, et unikt sted som alle «autismefamiler» har stort behov for. Hun har vært der for fortvilte foreldre, hun har delt av sin kunnskap og erfaringer og ville alltid vite mer. Hun har satt grå hår i hode på en del lærere og saksbehandlere, og har mer enn en gang fortalt både spesialpedagoger og psykologer hva hun mente. En av tingene som Torill var opptatt av når vi hadde kurs, var at det ikke skulle lages kursbevis, men et deltagerbevis. Frykten var at dersom det sto kursbevis, så ville noen tro at de dermed var utlært og den dagen man trodde at man hadde lørt alt om autsime, den dagen sluttet man å være et medmenneske og en god fagperson sa hun. For selv om hun hadde omtrent 50 år som fagperson innen autismefeltet, i både inn og utland så blir man aldri utlært, og det var det viktigste og beste argumentet.
I talen Torill holdt når hun ble æresmedlem, var en av tingen hun tok opp, at selv om man i dagens samfunn har alle muligheter til å finne informasjon på nett, så må vi ikke glemme det viktigste og det er det menneskelige nettverket vi faktisk trenger. Vi trenger å møtes ansikt til ansikt, vi trenger å høre om hvordan det var før, vi trenger å la våre barn, unge og voksne med autisme møtes på lik linje og slik andre mennesker møtes, om det er til et julebord,juletrefest, en sommerfest eller en fastelavensfest. I dag kjemper vi faktisk en del av de samme kampene, som de «gamle» foreldrene gjorde for over 40 år siden. Rettigheter som dagens foreldre tar for gitt, som for eksempel avlastning, har Torill og «hennes foreldregruppe» vært med på å kjempe fram. For Torill var det viktig at det både ble sagt og husket, for ingen ting kommer av seg selv. Man kan ikke være historieløse, man må kjenne historien for å sette pris på det vi i dag tar som en selvfølgelighet.
Torill var ikke bare en utrolig dyktig gagperson, hun var et medmenneske, ei god venninne, en god studeleder. Torill var en persom du kunne ringe til med både små og store spørsmål og utfordringer.
Torill var for mange en drømme fagperson, med det mener vi at hun tok foreldrene på alvor, hun tok seg tid til å høre på dem, hun lot deg tømme all frustrasjoner, fortvilelse og gleder ut mens hun lyttet. Hun hørte på og hun var genuint interessert i, at ikke bare barnet i famileien skulle fungere, men at hele familien skulle fungere, og med litt sorg, må vi faktisk si at slike fagpersoner som har den egenskapen dessverre ikke vokser på trær, de må vi lete etter.
Torill var ikke så glad i oppmerksomhet rettet mot seg selv, men hun fortjener stryt i bøtter og spann. Vi i fylkeslaget er så utrolig takknemlige for alle timene både hun og hennes kjære Jan Ole har lagt ned. Både med kursing, med samtaler, julemøter med danske epleskiver, damtaler om middelalderfestivalen og den enorme stoltheten over barn og barnebarn.
Torill informerte oss på årsmøtet i år, at hun dessverre måtte trekke seg av helsemessige årsaker, men hun kom til å flge med oss og komme innom og være med på det hun orket, men slik gikk det desverre ikke, åtte uker etter årsmøtet fikk hummelen en ny stjerne, og autismeverdenen mistet en unik fagperson.
Det er en glede å ha få bli kjent med deg, sitte i styret sammen med deg og flge deg på din veg, du vil aldri bli glemt, – og vi gjemmer alle minner dypt i våre hjerter. Du vil alltid være et forbilde for mange av oss. Du vil alltid bli husket for ditt utrolige gode humør, din enorme kunnskap, dine livlige fargeglade flagrende klær og smykker, din lune humor og spisse kommentarer om det trengtes og sist og ikke minst den fantastiske måten å formidle kunnskap på.
Vi som sitter gjen i Vestfold fylkeslag er deg evig takknemlig for at du viet din tid slik at vi fikk en landsforening og et fylkeslag, vi skulle så gjerne hatt deg med videre, men unner deg hvilen.
Selv om du har gått ut av tiden, vil du aldri gå ut av vår historie og du vil akdri gå ut av våre minner.
Vår dypeste medfølelse og varme tangker til Jan Ole, Turls Ola med famile, Maria med famile og alle som stod Torill nær.