I dag, 2. april er det FN-dagen for bevissthet rundt autisme. For mange barn, unge og voksne kan veien til en diagnose være både kronglete og lang. Det var det for oss her i huset og da det stormet som verst og jeg nærmest ga opp fikk jeg en tegning fra min datter som ga meg styrke til å forsette. Jeg spurte om jeg kunne poste den, men da den var så gammel vil hun heller tegne en ny tegning. For oss var prosessen til tider utmattende og jeg husker jeg sa til henne underveis at kanskje skulle vi bare kaste inn håndkle (brukte så klart andre ord 🙂 Da jeg så håpløsheten i øynene sa jeg raskt at jeg aldri ville gi meg, at vi skulle finne ut av det hun strevde med uansett hva det skulle koste. Heldigvis kom vi til slutt til noen i BUP som forstod henne, hennes vansker og kunne hjelpe oss videre på veien.
Dette samfunnet vi er en del av klarer ikke alltid å forstå hvordan å møte mennesker med autisme. Da er det viktig at vi kan forklare og gi oppmerksomhet rundt temaet når anledningen byr seg. Jeg tror de rundt oss bare ofte mangler kunnskap, være seg lærere, venner eller familie. Våre barn og unge trenger at vi er der for dem ikke bare frem til de får en diagnose men særlig i denne tiden da de går fra å være ungdom til voksen.
Livet er en dannelsesreise og i denne prosessen skal våre dyrebare barn finne seg selv, de skal finne sin plass i samfunnet og som verdensborgere. Selv om venner kan virke å bety det meste for mange tenåringer som står på grensen til voksenlivet er det til syvende og sist vi som foreldre, foresatte og nære omsorgspersoner de vender til når det virkelig røyner på. Vi er dem de søker aksept av. Det er skummelt å bli voksen for de fleste, men kanskje enda mer for ungdommer som kan syntes det å finne sin plass er ekstra krevende, å finne «sin gjeng» og å høre til. Da er det viktig at de vet vi er der for dem, vi ser dem og aksepterer dem akkurat slik som de er! Men ikke minst, at vi fortsatt står sammen med dem i tykt og tynt.