– Jeg er ikke verre enn noen. Bare annerledes.

Synne smiler idet hun sier det. Setningen oppsummerer både opplevelsen av å være deltaker i Team Pølsa og det hun håper at seerne sitter igjen med etter å ha fulgt henne på skjermen. Hun meldte seg på programmet helt på egen hånd.
– Jeg tenkte at det ville være bra for meg. Jeg ville også være med for å sette søkelys på mental helse. Det var viktig for meg å vise andre som sliter med det samme som meg, at de ikke er alene.

Det skulle vise seg å bli langt mer enn et tv-eventyr. Opplevelsen ga henne mestring, nye vennskap og en sterkere tro på seg selv. For oss som har fulgt henne på tv, har hun betydd mye. Vi i Autismeforeningen i Norge, er i alle fall utrolig takknemlige for hvor modig hun har vært. Vi vet at det har betydd mye for mange som har det på samme måte.

Fra ensomhet til fellesskap
På spørsmål om hva hun har lært om seg selv, kommer svaret raskt:
– At jeg ikke er alene.

Følelsen av å være annerledes har fulgt henne lenge, også i skolehverdagen. Hvordan dagene blir, varierer, og mye avhenger av omgivelsene og menneskene rundt henne.
– Det kommer an på hvordan jeg har det. Jeg må starte veldig rolig, fordi jeg går på medisiner og er veldig trøtt på starten av dagen.

Hun ønsker at flere skal forstå at autisme ikke alltid er synlig.
– Du kan ikke se det på folk du møter på gata.

Hun mener også at det fortsatt er altfor lite kunnskap om jenter og kvinner med autismespekterdiagnoser.
– Det er like mange kvinner som menn som har ASD, men mange kvinner er udiagnostiserte.

Skigåing var ingen favoritt
Noe av det mest utfordrende under innspillingen var skiene.
– Jeg går ikke på ski hvis jeg ikke må, sier hun med et smil.

Et fall som endte med et ømt halebein, gjorde ikke opplevelsen bedre, men én aktivitet overrasket henne positivt: skiskytingen.
– Jeg tenkte bare på noen jeg synes er veldig slem da jeg trakk av. Da følte jeg ingen angst.

Resultatet ble fem treff av fem mulige.
– Det var egentlig ikke så vanskelig.

Musikk som terapi
Det aller beste med Team Pølsa var likevel sangen.
– Å synge var det beste.

Musikken har blitt en måte å bearbeide følelser på. Av sangene hun selv har skrevet er favoritten hennes «Jeg ved det ikke». Den har hun skrevet på dansk og den handler om panikken som oppstår når hun ikke finner telefonen sin, som også skjedde i første episode av sesongen hennes i Team Pølsa. Da fikk Øystein Pølsa Pettersen et raskt innblikk i hvordan angst kan påvirke en person når den oppleves så intenst. På samme måte kan mange i samfunnet ha vansker med å forstå utfordringer de ikke selv har erfart, noe et program som Team Pølsa kan bidra til å endre ved å gi økt innsikt.

Med både humor og selvironi beskriver hun jakten på mobilen og angsten som følger med.
– Jeg skrev sangen til angsten min.

Synne er fascinert av språk og bruker mye tid på Duolingo. Dansk er blitt en favoritt, og hun leker seg med ord, uttrykk og melodier på en måte som gjør sangene hennes helt særegne. Drømmen er å ta sangtimer, prøve seg på det lokale teateret – og kanskje gjøre låtskriving til en jobb.
– Folk kan betale meg for å skrive sanger, sier hun og ler.

Drømmer om København
Når hun skal hente energi, er det storbyene som lokker. Oslo liker hun fordi det alltid skjer noe, og fordi det er mulig å møte kjendiser. Den største drømmen er allikevel København.
– Jeg har lyst til å flytte dit.

Hvordan livet skal se ut, vet hun ikke helt ennå. Kanskje flere deltidsjobber, kanskje jobb på Normal, kanskje musikken. Mulighetene er mange.

En produksjon som betydde mye
Synne trekker også fram menneskene bak kamera. Hun forteller om et produksjonsteam som møtte deltakerne med respekt og varme, og hun nevner spesielt Kim Peder (Rismyhr) og Mona (Wold).
– Kim Peder likte karakterene mine i intervjuene vi ofte gjorde.

Om Mona sier hun:
– Hun er veldig omsorgsfull og har masse humor. Og så elsker hun Eurovision og MGP like mye som meg. Og så har vi en hemmelighet sammen, men den kan jeg ikke si.

Å bli møtt som et helt menneske
Det viktigste for Synne var ikke tv-kameraene eller oppmerksomheten i etterkant. Det var måten hun ble møtt på.
– Vi ble snakket til normalt.
Hun skulle gjerne sett at enda mer av den psykiske helsen ble vist på tv, fordi det er en del av hverdagen for mange med autisme.

Deltakelsen har gitt henne mer selvtillit, og hun tror programmet har gjort det lettere for andre å forstå hvordan livet kan være for noen som lever med funksjonsvariasjoner. Budskapet hennes er enkelt, men kraftfullt:
– Jeg er ikke verre enn noen. Bare annerledes.
Kanskje er det nettopp derfor historien hennes treffer så mange. Ikke fordi den handler om begrensninger, men om motet til å være seg selv, med angst, humor, musikk, språkglede og en dansk sang om en forsvunnet telefon.