Jobber du med autismespekterforstyrrelser?

Denne brosjyren henvender seg til de som i sitt arbeid har ansvaret for hele eller deler av tilbudet til mennesker med autisme.

Ut fra erfaring vet vi at mennesker med autisme ofte får et tilbud der de ansatte har liten eller ingen erfaring med autisme. Det finnes litteratur og fagmiljøer som kan gi opplæring, men ofte finner man fram til disse først etter at arbeidet rundt mennesket med autisme har startet opp.

Denne brosjyren gir noen korte stikkord om hva som er viktig når en skal arbeide profesjonelt med mennesker med autisme i skole, bolig, fritidstilbud eller i jobb. Den gir også opplysninger om hvor man kan finne mer informasjon om autisme.

Som eksempel i denne brosjyren bruker vi Kim, men de forholdene som omtales kan være like aktuelle for andre mennesker med autisme, både barn, ungdom og voksne.

Hva er autisme?

Autisme er en omfattende funksjonshemming som varer livet ut. Mennesker med autisme har en utviklingsforstyrrelse som gir problemer i forhold til kommunikasjon, språk og sosialt samspill. Mange har i tillegg problemer med selvhjelpsferdigheter og med å aktivisere seg på egenhånd. Noen mennesker med autisme har utviklet store atferdsavvik, eller de utviser atferd som kan synes merkelig eller meningsløs.

Til tross for fellestrekk er det stor variasjon i hvordan mennesker med autisme fungerer, og hvilket utviklingspotensiale de har. Systematisk opplæring i forhold til den enkeltes problemer vil kunne bedre funksjonsnivået.

Det er viktig at mennesker med autisme lærer kommunikasjons- og selvhjelpsferdigheter slik at de selv i størst mulig grad kan påvirke sin livssituasjon. Et hovedmål for arbeidet med mennesker med autisme må alltid være å gi den enkelte mulighet til et mest mulig normalisert liv.

Forekomst og årsak

Studier av forekomst rapporterer at omtrent 6 av 1000 personer har en autismespekterforstyrrelse. Noen studier rapporterer så mange som 1 av 100. Autismespekterforstyrrelser er hyppigst hos gutter. En organisk hjerneskade regnes som grunnleggende, men årsakene er fortsatt usikre. Det forskes mye på området, og man vil i framtiden trolig finne flere årsaker til autisme. Det finnes flere sykdommer og kromosomforandringer som kan gi autisme. Det hersker stor enighet blant forskere om at psykososiale faktorer eller spesielle opplevelser ikke forårsaker autisme.

La oss anta at du skal begynne å jobbe med Kim, en gutt som har autisme. Hvordan bør du starte, hvilke ting bør du ta hensyn til?

Skaff deg informasjon/opplæring og bli kjent med Kim

Møt Kim og vær sammen med ham. Du kan møte ham alene, men det er best å møte ham
sammen med noen som kjenner ham fra før.

Hvorfor? Du lærer å kjenne Kim gjennom samvær og direkte kontakt, noe som aldri kan erstattes av rapporter eller annenhånds informasjon. Med en slik bakgrunn blir du bedre i stand til å stille relevante spørsmål og ta imot informasjon. Ingen mennesker med autisme er like, de har sine egne unike personligheter. Hvis du skal kunne gjøre en god jobb med Kim må du bli kjent med ham, og han må få bli kjent med deg. Dette skjer best gjennom direkte kontakt.

Oppsøk Kim i de miljøene han ferdes. Se ham i hans egne omgivelser og i samhandling med dem han kjenner godt og som kjenner ham godt, hjemme, på skolen, i boligen, hos avlaster osv. ta kontakt og spør om du kan komme innom.

Hvorfor? Du får et omfattende og mangesidig bilde av Kim, og du får mye informasjon om ham gjennom å se hvordan det fysiske miljøet er, når han får oppmerksomhet og hvor mye oppmerksomhet han får. Du kan møte gode modeller for ditt eget arbeid, og du kan få en bedre forståelse for hvilke problemer Kim og hans nærpersoner møter i hverdagen.

Spør når det er noe du lurer på! Hvis de som kjenner Kim oppfører seg på bestemte måter overfor ham, måter som kanskje kan virke underlige, er det som regel en god grunn til at de gjør det. Husk å spørre Kim hva det er han liker mest av alt i verden, og hva han liker minst av alt i verden. Dine viktigste informanter vil være Kims foreldre og nærmeste familie. Ingen andre kjenner ham så godt og har kjent ham så lenge som dem.

Les rapporter og annet skriftlig materiale, se video og gå på møter som handler om Kim.

Hvorfor? Det er viktig å ta med seg tidligere erfaringer! Hva har blitt prøvd? Med hvilke resultater? Hvilke konklusjoner har blitt trukket? En skal ikke nødvendigvis være bundet av tidligere erfaringer, men en bør vite hva som er blitt tenkt og gjort tidligere for å unngå å gjøre feil, eller bruke tid og krefter til ingen nytte.

Gjennomfør kjente rutiner, prøv å gjøre ting sammen med han som du vet han gjør sammen med andre, som for eksempel å ta på yttertøy, gå til butikken og lignende.

Hvorfor? Da vil du ha noen du kan spørre hvis det er noe du lurer på. Dessuten vil Kim ha mye erfaring med handlingen, selv om du er uerfaren.

Prøv ut nye ting med Kim, men vent til du vet at han er trygg sammen med deg.

Hvorfor? Ofte har autister et begrenset repertoar av ting de gjør. Mange kan og viser stor motstand mot en del nye ting og situasjoner. Dette gjør at vi av og til ikke er flinke nok til å prøve nytt materiell og nye aktiviteter sammen med dem. Nyansatte kan ofte se Kim med ”nye øyne”, og f.eks. få lyst til å ta han med på konsert. Kanskje sitter Kim rolig selv om ingen ville trodd det på forhånd. Det er viktig å prøve nye aktiviteter, men det er selvsagt en forutsetning at du vet du kan takle situasjonen dersom det skulle vise seg at Kim absolutt ikke liker ideen din.

Skaff deg kunnskap om autisme og hvordan man kan arbeide med mennesker med autisme. Les gå på kurs/seminarer, skaff deg veiledning fra noen som har kunnskap og praktisk erfaring med autister.

Hvorfor? Det finnes en del opplæringsmateriell som kan være til god hjelp. Dette gjelder konkrete tips om hvordan tilrettelegge forholdene for autister slik at de kan kommunisere og bli mer selvhjulpne på alle områder. Det gjelder og materiell som gir økt kunnskap om autisme, årsaker, hva er det, prognose. I denne brosjyren finnes en kort litteraturliste. Autismeforeningen i Norge kan dessuten kontaktes, og de kan gi ytterligere opplysninger om hvor man kan få mer opplæring/veiledning.

Opplæring

Lærevansker

Autistiske mennesker lærer ikke nødvendigvis under samme betingelser som andre. For å kunne planlegge innlæring av nye ferdigheter bør man derfor skaffe seg kunnskap om hvordan læring foregår og prinsippene for hvordan opplæringssituasjoner kan tilrettelegges. Innlæring av nye ferdigheter vil kreve at betingelsene legges spesielt til rette for den enkelte. Ved slik tilrettelegging er det svært viktig å sørge for at Kim blir motivert for opplæring. Det er også viktig å vite at autister har ofte behov for svært mange repetisjoner for å lære noe nytt.

Språk

Det er helt sentralt å gi mennesker med autisme et språk, slik at den enkelte kan kommunisere ved hjelp av dette. Det vil alltid være behov for et språk som hjelpemiddel til å oppnå goder, og unngå ubehag. Vi ser at når en etablerer et språk kan dette ofte i stor grad erstatte uønsket atferd. Hvis Kim kan si ”NEI”, og lærer å bruke dette for å unngå tin og situasjoner han ikke liker, kan dette føre til at han sier ”NEI” i stedet for å hyle/slå/stikke av/bite eller lignende. Dersom Kim mangler eller bare har et lite språk, er det viktig å ta utgangspunkt i det han liker når en velger ut hvilke ord eller tegn som skal læres inn. En sentral del av språkopplæring er så å lære Kim å bruke språket på eget initiativ.

Hva slags ”språk” en velger må ta utgangspunkt i hva Kim allerede bruker, og hva en vurderer at han kan lære. Det finnes talespråk, tegnspråk, gester, fotografier, skrift, pictogram. Det må alltid foretas en avveining mellom den enkeltes funksjonsnivå, hans antatte utviklingspotensiale og fagkunnskapen i omgivelsene. Vi skal selvsagt tenke langsiktig når vi driver innlæring av språk, men husk også at om en for eksempel starter med tegnspråk, er ikke dette til hinder for senere å lære inn talespråk. Det er viktig at Kim får bruke ”sitt språk” i alle miljøer der han ferdes om en velger å bruke tegnspråk må de som omgås med Kim få opplæring i tegnspråk på Kims nivå, og være villig til å bruke dette overfor han. Det viktigste er altså å etablere et funksjonelt språk som den enkelte bruker og som omgivelsene forstår og respekterer.

Alternativ til uønsket atferd

De fleste autister gjør ting som omgivelsene skulle ønske at de ikke gjorde, eller som en kunne ønske at de gjorde mindre av. Dette kan være alt fra vifting med hendene, snurring av tallerkener, nesepilling, hodedunking, kloring, unnastikking, hyling etc. alt fra mildt generende ting, til livstruende selvskading.

De fleste fagfolk kommer før eller siden i en situasjon der de ønsker å redusere eller fjerne slik uønsket atferd, og en må da først finne ut om det er personalets ønsker eller Kims behov som ligger til grunn for at en velger å konsentrere seg om avvik. Fare er at en fokuserer på alle ”unotene”, og prøver å få disse vekk. En kan da lett komme i en situasjon der en stadig stopper Kim i å gjøre ting, og får vansker med å komme i gang med mer positiv samhandling.

Skal en arbeide med reduksjon av uønsket atferd er det viktig at en jevnlig får veiledning av noen som har kunnskap om og praktisk erfaring fra slikt arbeid.

Der er ikke sikkert at det er riktig å arbeide direkte med å redusere uønsket atferd. I hvert fall må vi først kartlegge og analyserer problematferden nøye: når, hvor hyppig, hvor langvarig, hva skjer forut, hva oppnår Kim ved å gjøre som han gjør? Vi må dessuten vite hvilke alternativer vi vil fremme.

Analyser atferdens funksjon

Det første en må gjøre er å analysere atferdens funksjon, hva oppnår Kim med å oppføre seg på denne måten, og når og hvor og i hvilke situasjoner forekommer atferden, og hvilke reaksjoner får han fra omgivelsene.

Finn alternative atferdsformer

Og så må en kartlegge alternative atferdsformer. Med dette mener vi om han allerede har atferdsformer som kan erstatte den uønskede atferden, eller om vi kan lære han alternativer?

Alternativet til nesepilling kan være å bruke lommetørkle, og å pusse nesa. Alternativet til å stikke av –hvis dette kan være en lek for Kim –kan være å leke en form for sisten, og så lære han å be om å få leke sisten. Alternativet til å stikke av kan være å vise tegn for eller si ”jeg vil ikke!” Dette gjelder hvis Kim stikker av for å unnslippe noe han ikke liker. Alternativet til å snurre tallerkener kan kanskje være å anskaffe ulike snurrende leker.

Tanken bak dette er selvsagt å lære inn og styrke akseptabel atferd som alternativ til uønsket atferd. Hvis du prøver å redusere uønsket atferd, uten å gi Kim alternative atferdsformer, vil du ofte erfare at han selv finner fram til alternativer og disse kan gjerne være mer uønskede.
IKKE PRØV PÅ Å FJERNE EN TYPE ATFERD, F. EKS. UNNASTIKKING, KLORING, GARDINKLATRING….FØR DERE VET HVILKEN ALTERNATIV ATFERD DERE VIL FREMME.

Samarbeid med andre

Helhetstenkning – målvalg – normalisering

Helhetstenkning betyr at du tar hensyn til de ulike livsområdene Kim til enhver tid befinner seg i, for eksempel, hjem, skole, bolig, fritid. Derfor må du alltid ha et nært samarbeid med alle i Kims omgivelser, både i hjemmet, boligen, skolen etc.

Foreldresamarbeid

Det finnes mange eksempler på at foreldre blir overlatt ansvaret for å tilrettelegge for eksempel skole og avlastningstilbud for sitt eget barn. Foreldre må selv finne lærer for barnet, eller sette opp turnus for avlastningsboligen. Slikt skal selvsagt ikke være foreldrenes ansvar. På den annen side finnes det minst like mange eksempler på at foreldre verken blir rådspurt eller orientert om til dels alvorlige endringer eller tiltak overfor barnet.

Foreldre er som oftest de mest sentrale nærpersonene for mennesker med autisme. Det er som regel de som kjenner barnet best, de kjenner utviklingshistorien og de har best oversikt over de ulike miljøene sønnen eller datteren forholder seg til.

Det er viktig at fagfolk benytter denne ekspertisen. Det er og viktig med et godt foreldresamarbeid for å sikre daglig informasjon. Som regel kan jo ikke barnet selv fortelle hva som har skjedd i barnehagen eller hjemme tidligere på dagen.

Hvilken form for og grad av samarbeid som er ønskelig vil selvsagt ikke være likt for alle, men vi ser hvor viktig det er for Kim at det er en god kontakt mellom foreldre og samarbeidspartnere. De må så sammen finne fram til hvor ofte og hvordan de ønsker å ha kontakt.

Andre samarbeidspartnere

Samarbeidspartnere kan være mange f.eks, skole, dagsenter, arbeidsplass, barnehage, fritidshjem, drosjesjåfør, avlastningsfamilie, PP-tjenesten, BUP, støttekontakt, bolig behandlingshjem etc. På en del av disse stedene kan det dessuten være mange ansatte som forholder seg til Kim.

Heller ikke her kan en sette opp generelle regler for hvordan en skal samarbeide, men bare påpeke vikeligheten at samarbeidet finnes; at en avklarer hvilket ansvar og de ulike instansene har, og at en sørger for et godt totaltilbud for Kim og hans familie.

Hva skal dere jobbe med — målvalg

Når dere skal sette opp kriterier for målvalg bør disse være realistiske, framtidsrettede og aldersadekvate. Husk at det dere gjør i dag skal være grunnlag for at Kim skal lære/gjøre om 10 – 20 år. Dessuten bør målene være forenlig med en overordnet målsetting som må kunne brytes ned i generelle mål, spesifikke mål og delmål.

Autister må ha hjelp til å klare seg, eller tilpasse seg en eller flere livsområder eller arenaer. Derfor trenger Kim hjelpere rundt seg som har satt seg inn i hans personlige ressurser. Hjelperne rundt må ha kunnskap om selve funksjonshemmingen, de må vite om funksjonsnivå og hjelpebehov. De må også kartlegge de ulike arenaer Kim ferdes i, hvilke aktiviteter deltar han i, hvilke ferdigheter er nødvendig, hva slags kompetanse har han, og hvilke kompetanse er nødvendig for å mestre ulike arenaer.

Målsettingen må være at Kim skal ha de samme tilgang på samfunnets goder og rettigheter som alle andre. Men for å klare å nyttiggjøre seg denne tilgjengeligheten forutsetter det at han har hjelpere rundt seg som kan legge forholdene til rette slik at han kan få økt sine ferdigheter og bedret sin kompetanse.

Hvis vi har som overordnet mål at Kim skal ha en så normalisert tilværelse som mulig, kan vi tenke oss at graden av normalisering er summen av levekår og livskvalitet. Levekårsbegrepet består av materielle, sosiale objektive kriterier, for eksempel boforhold, økonomi, skole, utdannelse. Begrepet livskvalitet, er mer personlig og subjektivt, det er lite målbart. Det kan for eksempel være vennskap, mellommenneskelige forhold, trivsel etc.

Hva ligger for eksempel i trivselbegrepet? Det kan være valgmuligheter, frihet, trygghet, utfordringer, innflytelse, kontroll, bli satt pris på, mestring osv. Dette er forhold vi må ta hensyn till ved målvalg. Ved å se på de faktiske forholdene rundt, kan vi for eksempel se i hvilken grad Kim har reelle valgmuligheter. Mennesker må ha både referanseramme om hva som bør skje og hva som er vanlig, er faren stor for at Kim er fornøyd med mindre eller dårligere tilbud enn fortjent. Hva slags referanseramme har vi gitt han?

Dette er en stor utfordring, vi må øke erfaringsgrunnlaget og referanserammen slik at vi gir han muligheter for å påvirke sine omgivelser, samtidig som vi også må gi han muligheter til å påvirke de godene som finnes rundt han. For å kunne gjøre dette forusettes det et nært samarbeid mellom de som har med Kim å gjøre.

Valg av spesifikke mål

Med dette mener vi avgjørelser som treffes mht. hva Kim skal bruke tiden sin til, hva vi arbeider for at han skal lære, og hva han skal lære seg av med?

Det er viktig at de som er mye sammen med Kim får stor innflytelse på målvalget. Dette innebærer at det er fagfolks ansvar å undersøke hvilke behov Kims nærpersoner har, sørge for at dette får store betydning for målvalget. Dette kan for eksempel innebære at i stedet for å gi ”tradisjonelt” skole-/barnehagetilbud må opplæringen konsentreres om renslighetstrening/påkledning/det å gå i selvbetjeningsbutikker/det å kunne ligge rolig alene i senga/eller lignende.

Hvis familien for eksempel blir sosialt isolert fordi Kim ikke kan være med på besøk, er det viktig at han lærer de ferdighetene som trengs når en er på besøk hos folk, derved gis hele familien større handlefrihet. Vær obs. på at det ofte kan forbause fagfolk hva familien kan oppleve som belastende.

Ofte er og nærpersoner så innkjørt i et mønster i forhold til autisten at de ikke ser muligheter til endring. For eksempel kan en ha resignert i forhold til legging, og ha innstilt seg på at Kim aldri kunne gå og legge seg alene. Det er viktig at de som skal gi Kim et profesjonelt tilbud ikke bare spør nærpersoner hva de mener han skal lære, de må og spørre på en slik måte at de får avdekket det som er belastende for familien, og så prøve å gi Kim et opplæringstilbud med utgangspunkt i dette.

Prioritering

Trenger Kim lang tid og mange repetisjoner for å lære seg nye ting, og trenger han spesielt tilrettelagt trening for å bruke nyinnlærte ferdigheter i naturlige situasjoner? For de fleste autister vil svaret være ja!

En følge av dette må være at en foretar en har prioritering når en velger hva Kim skal lære. En kan ikke satse på alle felter på en gang. Vi må velge ut sentrale opplæringsområder, og så lære Kim ferdigheter han har bruk for og som er grunnleggende for videre læring.

Hva må en ta hensyn til når en velger mål?

  • Hva kan Kim, hva er han interessert i?
  • Ferdigheter som innlæres må være funksjonelle for Kim.
  • Miljøet rundt Kim må vurdere målet som er viktig.
  • Ferdigheten skal kunne overføres til andre miljø og andre personer.
  • Målsettingen må være konkret og realistisk både mht. hva som skal oppnå, og hvor
    lang tid en må regne med å bruke for å nå målet.

Hvem bør velge mål?

Autisten selv bør ha innflytelse, det bør også de som omgir han, for eksempel foreldre, annen familie, venner, skole, bolig etc. Alle bør kunne komme med forslag og synspunkter, som de mest sentrale personene tar stilling til.

Hvordan velge mål?

En god metode kan være at du skriver ned de forslag/ønsker som du vet om, prøver å innhente flere gjennom samtaler eller spørreskjema og gi så denne oversikten til ”de mest sentrale personene”, for eksempel foreldre, særkontakt, lærer. Dere bør sette dere sammen og velge ut hvilke ting det skal jobbes med i det kommende år.

Hvordan arbeide med målene?

Skriv ned hvilke mål dere skal arbeide mot. La dette være en kontrakt for arbeidet i det kommende år. Hvis målene skal endres i løpet av året, bør dette diskuteres og avtales med de partene som var med på å vedta dem.

Hvorfor arbeide slik?

Det å jobbe med autister innebærer nesten alltid å drive opplæring. Slik opplæring er krevende og møysommelig arbeid som ofte tar lang tid, for eksempel kan det å kneppe en knapp kreve spesielt tilrettelagt trening i titallstimer. En kan lett gå lei eller gi opp underveis. Da er det viktig at målvalgene har skjedd i samarbeid med andre, og at en har noen å diskutere og evaluere sammen med.

Noen ”tommelfingerregler”

ARBEID ALLTID MED Å GI KIM ET SPRÅK SOM KAN FØRE TIL AT HAN KAN UNNGÅ UBEHAG OG OPPNÅ GODER PÅ EN AKSEPTABEL MÅTE. SPRÅKFORSTÅELSEN ER OFTE DÅRLIGERE ENN DU TROR.
Det er lett å overvurdere autisters språkforståelse. Ofte har de lært å tyde tonefall, gester, blikk, rutiner og annet. På den måten kan omgivelsene bli ”lurt” til å tro at barnet forstår tale , selv om det ikke gjør det. Hvis vi overvurderer språkforståelsen kan vi bidra til å gjøre livet kaotisk ved å hele tiden å snakke til barnet med et språk det ikke forstår. Et kaotisk liv takler mange autister ved å ”trekke seg tilbake”, selvstimulere, angripe omgivelsene eller seg selv.

Et unntak fra dette, men inntil motsatt er bevist bør en gå ut fra at språkforståelsen er på linje med det ekspressive språket; det barnet selv sier.

ANTA AT KIMS LIV ER UOVERSIKTLIG OG KAOTISK, DIN JOBB ER Å SKAPE OVERSIKT.

Dette er naturlig følge av at kommunikasjonsvansker er et sentralt problem for autister. Når Kim for eksempel ikke skjønner begrep som: først, etterpå, sist, i kveld, i går, i morgen, blir det jo umulig for han å oppfatte mange av de opplysningene du prøver å formidle til han. For å gi ha oversikt, og for om mulig, å lære han inn slike begreper er det viktig å etablere rutiner og dagsplansystemer. Vær oppmerksom på at etablering av rutiner kan medføre at autisten får store problemer den dagen rutinene må brytes. Prøv derfor å lage systemer som har rom for endring. Dette kan for eksempel oppnås daglig, ved å sette opp timeplan med bilder/tegninger, der rekkefølge og innhold varieres fra dag til dag. Da lærer Kim å følge en dagsplan isteden for å lære seg en fast rekkefølge på ting.

HVIS DU ETTER TRE UKERS TRENING PÅ EN FERDIGHET IKKE KAN DOKUMENTERE FRAMGANG, ER OPPLEGGET FOR DÅRLIG. DA MÅ DET FORLATES ELLER ENDRES.
Ofte kan en tenke at autister har så store lærevansker, og de trenger så mange repetisjoner at en må fortsette. Og så hender det at vi driver på med et opplæringsopplegg i måneder og år uten at Kim viser framgang!

Årsakene til manglende framgang kan være så mange, uklare målformuleringer, manglende motivasjon, manglende forutsetninger, uklare treningsopplegg. For eksempel kan en være for uklar i tilbakemeldingene slik at Kim faktisk ikke oppfatter når han gjør riktig og når han gjør feil. Ellers så kan de som driver opplæring ikke være samkjørte nok, slik at de forlanger ulike, kanskje motstridende ting av han.

Det å drive opplæring der en ikke ser framgang kan selvsagt være frustrerende både for Kim og alle andre, og det er vår jobb å evaluere og justere slik at læring kan finne sted. I arbeidet med autistiske mennesker er det derfor helt avgjørende at du skriver ned hva du konkret arbeider med, og hvordan du arbeider, slik at det er mulig å evaluere arbeidet jevnlig. Dette er viktig både i forhold til det du ”lykkes” med, og det du synes mislykkes. Tidligere suksess gir viktig informasjon som kan øke din forståelse av Kim og hvordan han lærer. Mislykkede opplegg kan øke forståelsen, og kan bidra til at Kim etter hvert slipper å bli utsatt for flere tilsvarende forsøk.

VELG TILTAK SOM ALLE I MILJØET VIL OG KAN GJENNOMFØRE.

Kim vil lære bedre om alle som har med han å gjøre forholder seg likt. Om for eksempel ønsker å ignorere en viss type atferd, kan det at ett menneske viser sinne eller irritasjon føre til at Kim fortsetter med den uønskede atferden. En bør skrive ned for seg selv hvordan en prøver å takle situasjoner –hvilke regler en jobber etter. Dette kan gi grunnlag for et bedre samarbeid med andre.

UNNGÅ FYSISK KAMP.
Det oppstår kanskje situasjoner der det stopper Kim fysisk. Dette kan synes som det enkleste der og da, men slike fysiske konfrontasjoner kan føre til at han får trening i å slåss. Ettersom han blir større og sterkere kan dette bli et stort problem. En del voksne autister kan være farlige for sine omgivelser. Dette utgjør ikke bare fare for de som omgir dem, det fører til at en må begrense deres bevegelsesfrihet. Kanskje kan en ikke ta dem med ut blant folk, det blir bare enkelte utvalgte som kan takle dem. Kanskje må det alltid være dobbelt bemanning for å kunne takle evnt. konflikter.

En må arbeide med å forebygge fysiske konfrontasjoner, og skulle de allikevel oppstå må en velge reaksjonsformer som innebærer minst mulig fysisk inngrep.

HVIS KIM BEGYNNER Å OPPFØRE SEG UVANLIG, UTEN AT DU SKJØNNER GRUNNEN, BØR DU SJEKKE OM HAN ER SYK, HAR VONDT, ELLER LIGNENDE ANTA AT HAN ER SYK, TIL DET MOTSATTE ER BEVIST.
Veldig mange autister har ikke et så godt språk at de kan si ifra hvis de er syke, har stein i skoen, blærekatarr eller øreverk. Hvis ikke vi sjekker slike ting, kan vi risikere at autisten har ubehag eller store smerter, og kanskje blir bedt om å gjøre ting som øker smertene for eksempel jogge 5 km med stein i skoen. Det er mange eksempler på at autister har løst slike problemer med å stikke av, skade seg selv, eller rett og slett bare løpe med stadig større gnagsår. Autister kan og vise overømfintlighet overfor visse sanseinntrykk, for eksempel spesielle lyder, berøring eller sanseinntrykk føre til kraftige reaksjoner. Sansestimuli som autister reagere negativt på kan være ting som du selv ikke oppfatter som ubehagelig.

VÆR ÅPEN FOR EVENTUELT Å ENDRE OPPFATNING.
Autister oppfører seg merkelig, og de kommunisere dårlig. Dette fører ofte til at vi som møter dem lager oss forestillinger om hva de egentlig ønsker å kommunisere, hva de egentlig forstår, hva de egentlig liker, hva de egentlig kan. Ofte er slike antagelser riktige, men ofte kan de være helt feil, og da er det viktig at vi endrer oppfatning.

TILTAK
Den lave forekomsten fører til at fagfolk og hjelpeinstanser ofte har lite kjennskap til gruppen. Tidlig diagnose er vesentlig for igangsetting av tiltak. Det er behov for helhetlige, individuelt tilrettelagte tilbud med særlig vekt på opplæring. Opplæringen må være systematisk og strukturert. Jo tidligere barna lærer å kommunisere, jo bedre er prognosen. Tilegnelsen av bare få ord, tegn eller gester vil ofte forbedre livssituasjonen.

Totaltilbudet må omfatte opplæring, gode boforhold, meningsfylt arbeid og aktiv fritid. Langtidsplanlegging og individuell tilrettelegging tilpasset forskjellige livsfaser er svært avgjørende for den enkeltes livskvalitet (habiliteringsplan). Kommunene har basisansvaret for totaltilbudet til mennesker med autisme. Fylkeskommunen har ansvar for spesialtjenester

Referanseliste
Video: ”Et liv med autisme” er en læremiddelpakke bestående av en videokassett med tre filmer med tilhørende hefter: ”Diagnose”, ”Tidlige tiltak og opplæring” og ”Prognose og livsløp” Selges gjennom Autismeforeningen i Norge og Norsk Fjernundervisning.

Litteratur: Kaland, Nils: ”Autisme og Asperger syndrom.”
Hovedoppgave; Kvale, A.M (1958) ”Autistiske mennesker og deres familier. Hvordan kan fagfolk bli mer funksjonsdyktige samarbeidspartnere?”
Hovedoppgave; Ekevik, E (1999) ”Persepsjon hos personer med autisme og Asperger syndrom”
Hovedoppgave; Eide B. (2000) ”Språkfunksjoner, initiativ og trivsel – Opplæring i funksjonell kommunikasjon av en gutt med autisme.”
Hovedoppgave; Dille, K. (1991) ”Kommunikasjon og problematferd hos autistiske barn og ungdommer, UIO.”
Fordypningsoppgave; Bergan, A.I (1987): ”Opplæring av autisttiske barn i grunnleggende hverdagsferdigheter.”
Autismeforeningen i Norge har også en del litteratur og en større litteraturliste til salgs.
Foreningens formål er:
− Arbeide for at samfunnet oppfyller sine forpliktelser overfor mennesker med autisme og beslektede tilstander, herunder Asperger syndrom.
− Arbeide for at det etableres helhetlig tilbud for mennesker med autisme som tar utgangspunkt i den enkeltes behov. Tilbudene må omfatte bolig, opplæring, arbeid og fritid.
− Drive opplysningsvirksomhet, voksenopplæring og stimulere til fortsatt forskning.
− Drive likemannsarbeid der siktemål er å støtte enkeltfamilier og bidra til bedre hverdagsmestring.
Autismeforeningen i Norge har fylkeslag eller kontaktpersoner i alle landets fylker.
Kontaktadresse:
Postadresse: Postboks 6726 Etterstad, 0609 Oslo.
Besøksadresse: Grensev. 86 A, 3 etg.
Tlf: 23 05 45 70. Fax: 23 05 45 51. E-post: Post@autismeforeningen.no
* NY I JOBBEN – HVA GJØR DU? *