28 mai ble det gjennomført et innspillsmøte om strategien for individuelt tilrettelagt opplæring i Osloskolen. Interessen var stor, og av de mange påmeldte ble 25 representanter valgt ut til å holde muntlige innspill på tre minutter hver.
Frivillige organisasjoner, FAU‑representanter, ansatte og foreldre fra både ordinære skoler og spesialskoler delte sterke og viktige perspektiver. Flere av innleggene gjorde dypt inntrykk på deltakerne. Medlemmer fra oss som var til stede på møtet, har fortalt at det var godt å kjenne på et samlet fellesskap der alle løftet fram nødvendige tiltak for å sikre en trygg, forutsigbar og inkluderende skolehverdag for barna. Samtidig er det tydelig at vi fortsatt har en vei å gå.
Det er nå åpnet for å sende skriftlige innspill på e‑post til: postmottak@byr.oslo.kommune.no
Frist for innsending er innen onsdag 3. juni.
Dere kan lese mer om saken her: Invitasjon til innspillsmøte om strategi for individuelt tilrettelagt opplæring – Oslo kommune – Aktuelt
Vi lenker også til Autismeforeningen sitt Interessepolitiske program her: Interessepolitisk program – Autismeforeningen i Norge
Vi lager en oppsummering med flere av de muntlige høringsinnspillene her:
- Innspill fra ett av våre medlemmer som er foresatt til ett barn på en skole i Oslo
«Jeg ønsker å takke for muligheten til å gi innspill til «Strategi for individuelt tilrettelagt opplæring (ITO) – kunnskapsgrunnlag til høring».
Jeg representerer i dag nærgruppa, eller plussgruppa, på en skole som foresatt.
Jeg leser dette dokumentet med uro. For samtidig som strategien beskriver mange av utfordringene godt, sitter jeg igjen med ett grunnleggende spørsmål:
Hvordan skal dette faktisk bli bedre for barna våre?
Strategien peker selv på at skolene mangler kompetanse, og at denne må styrkes.
Men det jeg savner er konkrete og forpliktende krav til hva denne kompetansen faktisk skal innebære i praksis, og hvordan den skal ende hos de som står nærmest barna gjennom skoledagen..
Elevene jeg snakker om blir ofte overveldet av støy, uro og store grupper, og er avhengige av trygghet, struktur og forutsigbarhet for å kunne lære og fungere i skolehverdagen.
Samtidig er dette elever med et stort læringspotensial dersom de får de rette omgivelsene og riktig tilrettelegging rundt seg.
Etter dette første skoleåret til sønnen min slår det meg hvor tilfeldig og lite sammenhengende opplæringen har vært.
Det som bekymrer meg, er at det virker som det har blitt en allmenn aksept at de ansatte med minst utdanning ofte blir stående med det største ansvaret for barna med de mest komplekse behovene.
Fem uker inn i skoleåret ble spesialpedagogen på nærgruppa langtidssykemeldt, og det ble ikke satt inn vikar. Assistentene stod igjen med hovedansvaret uten nødvendig kompetanse og uten planleggingstid.
Da jeg spurte hvorfor det ikke ble satt inn vikar og hvorfor nødvendig materiell ikke ble kjøpt inn, fikk jeg til svar fra daværende rektor at skolen var 4,5 millioner kroner i underskudd.
Det mener jeg viser et alvorlig problem i systemet.
Strategien beskriver selv at store midler tildeles skolene på grunnlag av denne elevgruppen, samtidig som midlene ikke er øremerket barna det gjelder.
Barneombudet beskrev allerede i rapporten «Uten mål og mening?» fra 2017 store forskjeller mellom skoler, manglende kompetanse og foreldre som i stor grad måtte drive fram tilbudet selv.
Derfor mener jeg at individuell tilrettelegging må følges av tydeligere kvalitetskrav, sentrale føringer og reell ansvarliggjøring av skolene.
I resten av skolen finnes det allerede systemer for styring og kvalitetssikring gjennom blant annet nasjonale prøver og oppfølging av læringsresultater.
Men for barna med de mest omfattende behovene finnes det få systemer som kontrollerer kvaliteten på den individuelle tilretteleggingen som faktisk gis.
Da blir altfor mye overlatt til den enkelte skole, dens økonomi og forståelse av autisme.
Jeg kjenner på en konstant uro som foresatt.
For altfor ofte oppleves det som at ansvaret for om barnet mitt faktisk skal få læring, utvikling og mestring på lik linje med andre barn avhenger av meg som forelder.
Jeg håper og tror at intensjonen bak denne strategien er å skape et bedre og mer likeverdig tilbud for barn som trenger individuelt tilrettelagt opplæring, og at barnas faktiske behov får styre utviklingen videre – ikke økonomi, kapasitet eller hva som er enklest for systemet».
2. Innspill fra Anne Herstad, på vegne av Abildsø FAU
Mitt navn er Anne Herstad. Abildsø er en 1-10. skole med en byomfattende spesialgruppe for elever med autisme og utviklingshemming. Jeg er så heldig at min sønn får gå i Plussklassen på Abildsø.
Mange autister med omfattende tilretteleggingsbehov får i dag sitt skoletilbud på nærskolen. For mange er dette ikke en god løsning. Og det må vi snakke høy og ærlig om. Terskelen for å få plass i en byomfattende spesialgruppe er skyhøy. Den blir høyere år for år.
Her mener vi strategien for ITO bør si noe om fordelene ved å legge flere byomfattende spesialgrupper for autister til 1-10. skoler med AKS. Hvorfor det?
På Abildsø arrangerte vi i mars et seminar om ITO. Her fortalte flere plussklasseledere at de ofte får inn elever som er helt nedbrutte etter år i ordinærskolen uten god tilrettelegging. Dette er elever som kan ha hatt langvarig skolefravær eller som reagerer med sterk utagering.
Plussklasseledene forteller at de ofte kan bruke et helt år på å trygge eleven. Får man inn en 6 klassing kan man altså bruke hele skoleåret på trygging. Og så, i sjuende, skal man begynne med å ta igjen år med tapt læring!
Det er behov for kontinuitet mellom barne- og ungdomstrinnet for denne gruppen.
Det er også viktig med et sammenhengene heldagstilbud. For mange foreldre er AKS helt nødvendig for at de skal kunne står i jobb, samtidig som det gir elevene færre overganger.
Vi mener strategien for ITO må ta for seg behovet for AKS, også for de eldste elevene.
Kunnskapsgrunnlaget fremhever god inkludering som et viktig mål.
Dette mener vi at Abildsømodellen leverer svært godt på!
Abildsmodellen kjennetegnes av ansatte i Plussklassen med høy spesialpedagogisk kompetanse som jobber bevisst både med skjerming, men også inkludering av elevene med skolen som helhet, i ordinær undervisning i enkelt fag, i kantina på ungdomstrinnet og på fellesarrangementer og utflukter.
Ledelsens forslag er å bygge videre på det gode fagmiljøet i plussklassen og øke antallet plasser i forbindelse med at skolen skal rehabiliteres.
Men, det tar tid å bygge opp kompetansemiljø som dette. Abildsø FAU mener at slike fagmiljø ikke må forringes og brytes opp, men ivaretas og styrkes.
Trygge elever lærer best!
3. Innspill fra ett av våre medlemmer som er foresatt til ett barn på en skole i Oslo
Hei, og takk for at jeg får komme.
Jeg er mamma til en gutt med autisme. Han blir åtte år til høsten. Han har 1:1-oppfølging hele skoledagen og hele AKS. Han kan ikke være alene. Han kan ikke gå i en ordinær klasse, og det er ikke plass til ham på spesialskole eller spesialgruppe.
Han går i en mini-pluss-klasse på nærskolen. For oss hadde det vært en katastrofe om skolen ikke var klar den dagen han begynte. Men de var klare. De hadde ansatt folk med kompetanse, og han fikk et eget rom med andre barn med samme diagnose. Det hadde de ikke fått til hvis midlene ikke hadde fulgt med ham inn døra.
Jeg har lest hele kunnskapsgrunnlaget, og jeg forstår at den særskilte elevprisen ikke er optimal i dag. Dagens system er urettferdig fordi det utelater barn med store behov som ikke har en av de tre diagnosene som fører med seg midler. Så i teorien høres en behovsbasert ordning bra ut.
Det jeg er urolig for, er hvordan det skal gjennomføres i praksis. For dokumentet beskriver det ikke. Skal det vurderes ut fra satser? Hvem skal vurdere behovet? Når skal det gjøres — i barnehagen, ved skolestart, etter skolestart? Og hvem tar imot barnet på første skoledag hvis vurderingen ikke er ferdig?
I 2025 fikk 60 prosent av søkerne avslag på plass i byomfattende tilbud for autisme. Og så lenge det ikke er plass på spesialskole — og både foreldre i deres eget dokument og flere jeg har snakket med bekrefter at nærskolen ikke er tilstrekkelig — så må nærskolen rustes, ikke svekkes.
Dagens ordning er heller ikke perfekt. Midlene burde vært øremerket barnet, så de ikke forsvinner inn i et budsjett. For det vet vi skjer. Variasjonen mellom skoler er enorm, og det er ikke greit. En ny ordning må løse dette, ikke arve det.
Og så er det pengene. Ordningen har vokst fra 17,8 millioner i 2010 til over 430 millioner i år, og det er mye penger. Og da undrer jeg meg: handler denne endringen om barnas behov, eller om budsjettet? For dette er ikke en post vi kan spare på.
Krisen er her nå, og disse midlene er sårt nødvendige slik situasjonen er i dag. Kutter vi her, koster det oss langt mer i fremtiden. Jeg er også urolig for hvem som skal gjøre vurderingen. Foreldrene kan ikke bli de som må dokumentere behovet.
Det må jeg være tydelig på. Det finnes foreldre så nære bristepunktet at de ikke klarer den kampen, uansett hvor mye de vil. Da er det barna som taper. Uansett hva foreldre har av ressurser, hvor de kommer fra eller hvilket språk de snakker, så har vi i Norge bestemt at alle barn har rett til opplæring.
Det gjelder også barn med tilretteleggingsbehov. Derfor ber jeg om dette. Er dette egentlig den beste løsningen? Eller bør vi heller utvide dagens ordning til flere diagnoser, og øremerke midlene til barnet?
Og hvis dere likevel velger en behovsbasert løsning, så må den testes, finansieres, og bygges slik at pengene faktisk når frem til barnet. Sørg for en overgangsordning. Og pass på at dokumentasjonsbyrden aldri havner på foreldrene. Bak alle tallene sitter det barn. Og familier som er ekstremt sårbare. Takk for meg.
4. Innspill fra Sonja Bjaaland på vegne av Nevromangfold Norge
Vi støtter dette initiativet og vi støtter ønsket om å endre ordningen med særskilt elevpris. Det er på høy tid med endring her.
Jeg ønsker å si noe om spesialskoler og spesialklasser med bakgrunn i at 60% av autister som er søkt inn på spesialskoler og spesialklasser får avslag.
Prinsippet om at flest mulig skal gå på nærskolen springer i stor grad ut av den første bølgen innenfor funksjonshemmedes rettighetskamp på 1980- og 90-tallet. Mange av de som sto i front den gangen, var voksne med bevegelseshemninger. Dengang da, handlet inkludering i stor grad om tilgang til de samme fysiske arenaene som alle andre – arbeidsplasser, kollektivtransport, skoler osv. Det var og er en helt legitim og viktig kamp.
Men – disse erfaringene representerer ikke nødvendigvis alle funksjonshemmede. Et autistisk barn eller adhd-er, vil antageligvis ikke ha samme behov, ønsker eller prioriteringer som en voksen med ervervet bevegelseshemming.
For mange funksjonshemmede handler ikke utfordringene nødvendigvis om fysisk tilgang, men om sansebelastning, sosialt press, mangel på forståelse og det å konstant måtte tilpasse seg andre mennesker og omgivelser som ikke er laget for dem.
Derfor er det ekstra viktig å ha såkalte ”affinity spaces”: Steder og fellesskap der vi ikke er en minoritet. Steder der vi ikke må maskere.
Spesialskoler og spesialklasser fungerer som “affinity spaces” for mange elever:
Der opplever de fellesskap med andre som har lignende erfaringer. Der møter de ansatte med spesialisert kompetanse. Og der er de i omgivelser hvor de ikke trenger å tilpasse seg andre hele tiden eller føle seg annerledes. For mange elever kan dette være avgjørende for både læring, trivsel og ikke minst – psykisk helse.
Vi støtter fullt ut retten til å gå på nærskolen. Men det kan ikke være en plikt og et mål i seg selv. Det eneste akseptable målet er en god skole for alle.
En mangfoldig elevgruppe trenger et mangfoldig utdannelsestilbud, der foresatte og elever kan velge mellom nærskole, spesialskoler, spesialklasser ulike pedagogiske retninger og med et mangfold av affinity spaces.