Jeg hadde nylig gleden av å besøke advokat Geir Lippestad på kontoret hans for å få et dypere innblikk i hva inkorporering av CRPD i norsk lov faktisk vil bety for våre medlemmer. Det kan være krevende å forstå hva dette innebærer i praksis, og derfor var det nyttig å få perspektiver fra en med både solid juridisk kompetanse og kunnskap om hvordan det er å navigere i disse systemene.
Nå er CRPD inkorporert i norsk menneskerettslov. Hva innebærer dette sett fra et juridisk ståsted?
CRPD har vært en del av norsk rett i mange år fordi den ble ratifisert, altså godkjent, av Stortinget i 2013. Det som er nytt nå, er at konvensjonen er tatt inn i menneskerettsloven. Tidligere var det slik at dersom konvensjonen var i motstrid med norsk lov, for eksempel helse- og omsorgstjenesteloven, så gikk den norske loven foran. Nå er det motsatt. Når CRPD ligger i menneskerettsloven, har den forrang fremfor alminnelige lover ved motstrid.
Vi har et lovhierarki i Norge. Øverst står Grunnloven. Deretter kommer menneskerettsloven, hvor blant annet barnekonvensjonen, kvinnekonvensjonen og nå CRPD ligger. Under der igjen ligger de alminnelige lovene. CRPD har dermed fått en betydelig styrket rettslig status.
Hva tror du blir de største utfordringene med denne inkorporeringen?
Det viktigste nå, er god opplæring. Kommuner og statlige organer må sørge for at saksbehandlere har kunnskap om konvensjonen og forstår at den nå ligger over alminnelige lover ved motstrid. Hvis konvensjonen ikke vurderes i vedtak der den er relevant, kan det være en saksbehandlingsfeil.
Jeg tror vi særlig vil se endringer når det gjelder universell utforming, spesielt digitale flater, læremidler og offentlig informasjon. Konvensjonen er tydelig på at universell utforming er en menneskerettighet.
Et annet område er retten til å velge hvor man vil bo og motta tjenester. Mange får i dag tilbud om bolig i kommunale fellesløsninger. Hvis de ønsker å bo hjemme og motta tjenester der, får de ofte avslag. CRPD er tydelig på retten til å velge bosted innenfor rimelige rammer.
Det handler ikke om at man kan gå til en arbeidsgiver og si at konvensjonen gir meg rett til å jobbe, så nå må du gi meg jobb. Men staten må legge til rette for at strukturene for at man kan jobbe er på plass. For eksempel funksjonsassistanse, hjelpemidler og tilrettelegging. Vi vet jo at blant annet funksjonsassistanse er et område der det ikke er nok timer i dag, og det er heller ikke nok timer til brukerstyrt personlig assistanse som gjør at man kan komme seg ut i jobb.
Hvilke muligheter har enkeltpersoner til å klage på brudd i forhold til menneskerettighetene for personer med nedsatt funksjonsevne? Er det Statsforvalteren som er rett instans?
Ja, først og fremst Statsforvalteren når det gjelder enkeltvedtak i kommunen. I saker som gjelder diskriminering eller manglende universell utforming, kan også Diskrimineringsnemnda være aktuell. Det viktige er at CRPD vurderes i vedtakene. Hvis det ikke er gjort, bør det påpekes i klagen.
Hvordan vil inkorporeringen styrke de rettslige rammene for personer med funksjonsnedsettelse i møte med skole, helse, omsorgstjenester, NAV og kommunale tilbud?
Noen mener at norsk lov allerede er i samsvar med konvensjonen. Vi har diskrimineringslov, rettighetsbestemmelser i opplæringsloven og helse- og omsorgslovgivningen. Likevel vil inkorporeringen få betydning.Ta for eksempel brukerstyrt personlig assistanse. Når konvensjonen slår fast at deltakelse i samfunnet er en menneskerett, må man vurdere hvilke virkemidler som er nødvendige for å sikre det. Hvis noen mister transport og dermed jobben, må retten til arbeid og deltakelse vurderes.
Når det gjelder skole, er universell utforming og reell tilgang fortsatt ikke fullt ut oppfylt. Manglende samordning kan føre til at barn faller ut av skolen. Konvensjonen styrker vurderingen av systemene rundt eleven, ikke bare enkeltvedtak.
Tror du vi vil se flere rettssaker der CRPD påberopes direkte for domstolene?
Ja. Konvensjonen er overordnet og generell, og domstolene vil måtte trekke opp grensene for hvor langt rettighetene strekker seg. Det er norske domstoler som avgjør dette. Det er en misforståelse at utenlandske myndigheter bestemmer i Norge.
Hvilke endringer mener du kommunene nå faktisk må gjøre i sin praksis, spesielt innen skole, bolig, helse og universell utforming?
Kommunene må lage en plan for opplæring og kunne dokumentere at ansatte som fatter vedtak har kunnskap om konvensjonen. De må sikre at menneskerettslige vurderinger faktisk gjøres. Det vil på sikt kunne redusere antall klager og rettssaker.
Et eksempel er at det for en tid tilbake ble lagt ut anbud om boliger til mennesker med utviklingshemming i Oslo kommune. Og da vet man at det er dyrt og vanskelig å skaffe bolig i Oslo. I anbudet sto det at boligene kan ligge inntil 14 mil fra Oslo. Utviklingshemmede som trenger bolig i Oslo, og som i dag kanskje bor i Oslo, kunne få tilbud om bolig i en radius av 14 mil fra Oslo. Det er nok ikke i strid med lovverket som gjaldt før CRPD kom inn i menneskerettsloven, men hvis man hadde fortsatt med et slikt anbud nå, er det et spørsmål som jeg ville sett på som interessant for domstolene. Det er ikke bare en grunnleggende menneskerett å velge hvilken bolig man bor i, men også i hvilken kommune.
Hva vil du si til en kommunedirektør som mener at de allerede oppfyller CRPD gjennom dagens lovverk og rutiner?
Da vil jeg si at det er veldig rart om man er sikker på det, fordi Stortinget åpenbart mente at det var nødvendig å styrke rettighetene, siden konvensjonen ble tatt inn i menneskerettsloven.
Mitt råd er å sørge for opplæring til kommunens ansatte og systematisk vurdering av konvensjonen i alle relevante saker. Ressursmessig vil man spare kommunen for mye ekstra arbeid, for man vil slippe klager om man gjør det riktig. Jeg har jobbet med etterhåndsfeltet i mange år og vil tippe at noe av det første vi vil se endringer på, er dette med retten til å velge hvor man vil bo og motta tjenester. Kommunene vil få færre muligheter til å bestemme at man skal bo på en institusjon eller samordnet bolig for å motta tjenester av dem.
Mange opplever et gap mellom rettigheter på papiret og rettigheter i praksis. Tror du inkorporeringen vil minske dette gapet, eller trengs det mer enn en lovendring?
Lovendringen er viktig, men ikke tilstrekkelig alene. Det trengs ressurser og politisk vilje. Det er mange som strever med rettighetene sine og kommunene strever med dårlig økonomi. Universell utforming, hjelpemidler, funksjonsassistanse, BPA og tilrettelegging i skole og arbeid krever investeringer.
Vi kan sammenligne med likestillingskampen for kvinner. Rettigheter måtte følges opp med strukturelle endringer og investeringer for å gi reell effekt. Det samme gjelder her. Uten finansiering og prioritering kommer vi ikke langt, men inkorporeringen er et viktig skritt.