«Du overdriver!» «Det kan neppe være sant!» Det er vanlig å reagere med skepsis når vi hører om noe vi ikke har sett med egne øyne. Men det er mye ved autisme og Asperger syndrom som kan være vanskelig å oppdage. I denne artikkelen forteller vi hvorfor.
Støttepersoner kan ha vidt forskjellige erfaringer rundt personen som de prøver å hjelpe. Noen styrker, vansker og reaksjoner har alle sett. Noen har bare foreldrene eller et par andre sett. Og det finnes kanskje noen som ingen har oppdaget ennå.
Her er 10 grunner til at det er vanskelig å se helheten uten å være nysgjerrig og samarbeidsvillig.
1. Autisme er et usynlig handikap.
Alle kan se at et barn som sitter i rullestol har vansker med å gå. Men hvis et barn ser ut som andre barn og kan leke og snakke og gå, er det ikke alltid lett å se at han eller hun sliter. Det samme gjelder når en voksen fremstår som «oppegående.» Stol på fagpersonene som satte diagnosen selv om du ser lite tegn på den selv. Utredningsprosessen er omfattende, både for barn/unge og voksne.
2. Vanskene er ofte mindre synlige i ung alder.
Typiske barn utvikler seg raskere enn barn på autismespekteret. De ligner kanskje på hverandre i barnehagen, men forskjellene blir ofte større og mer synlige i løpet av barndommen.
3. Styrkene skygger for vanskene.
Barn på autismespekteret har ofte en ujevn utvikling. Et barn kan for eksempel være faglig avansert men samtidig sosialt svak. Når et barns intelligens eller kreativitet skinner gjennom, kommer ofte vanskene i skyggen.
4. Atferd er til dels personavhengig.
Alle er forskjellige. Noen støttepersoner er snille mens andre er strenge. Noen babler i vei mens andre kommuniserer tydelig og bruker visuell støtte. Noen er blide mens andre smiler selv om de er sinte. Hvordan den enkelte forholder seg til personen med autisme kan bety mye for atferd og mestring.
5. Atferd er også situasjonsavhengig.
Omgivelsene kan utløse avvikende atferd. For eksempel kan for mye støy få barnet til å stikke av selv om han aldri gjør det ellers. Omgivelsene kan også belønne negativ atferd uten å være klar over det. Et barn kan for eksempel lære at hvis han forstyrrer klassen, blir han tatt ut av klasserommet og får gjøre noe annet.
Det kan være vanskelig å komme til bunns i situasjonsavhengige forskjeller. Barn med autisme og matvansker kan for eksempel nekte å spise noe hjemme som de spiser helt frivillig andre steder, uten at de voksne forstår hvorfor.
6. Prestasjonsevne er avhengig av dagsform.
Alle har gode og dårlige dager, men dette er ofte mer ekstremt hos barn på autismespekteret. Vanskene er større og mer synlige på dårlige dager.
7. Noen prøver å fremstå som alle andre.
Mange personer på autismespekteret tar seg kraftig sammen og prøver å fremstå som «flinke» eller «normale» når de ikke er hjemme. Etterpå kan de være så slitne at de begynner å gråte, skrike eller slå rundt seg. Tenåringer er særlige sårbare når det gjelder behovet for å være som alle andre.
8. Stressreaksjoner ligner ofte på vanlig trass.
Stress skapes av en ubalanse mellom krav og forutsetninger, og barn på autismespekteret har ikke de samme forutsetningene som typiske barn. Derfor er de utsatte for mer stress i løpet av dagen. Det kan plutselig bli for mye for dem, og en «bagatell» kan utløse en stor stressreaksjon. Denne reaksjonen ligner ofte på vanlig trass. Heldigvis er det mulig å se forskjellen. Les mer i «Trass eller stress?»
9. God støtte gjør vansker mindre merkbare.
Med trening og god tilrettelegging blir det færre synlige problemer i hverdagen. Gode rutiner, tydelige beskjeder, visuell støtte, sosiale historier og dagsplaner er eksempler på ting som hjelper barn (og voksne) oppleve mestring. Når en elev fungerer bra, blir ofte skolen fristet til å fjerne assistenten og andre støttetiltak. De har ikke forstått at tiltakene kompenserte for vanskene, ikke nødvendigvis fjernet dem for alltid.
10. Støttepersoner er ikke altseende.
Enten vi er pårørende eller ansatte, faglærte eller ufaglærte, er vi alle bare mennesker. Vi har våre begrensninger og må bare prøve så godt vi kan. I en travel hverdag er det lurt å sette av litt tid til å observere, lære, reflektere og – ikke minst – snakke med hverandre og med personen som vi prøver å hjelpe.